Kyrres mobilhistorie 1987 - 2009

mandag 17. august 2009 09:41

Den aller første mobilen jeg noen gang så var en koloss av en metalldings pappa hadde i bilen da jeg var liten. Vi snakker 1970-tallet, og den var desidert ikke bærbar. Siden den gang har jeg hatt fingra mine borti en god del mobiltelefoner. Her er oversikten.

I 1986/1987 kjørte jeg budbil og kom over et kupp jeg ikke kunne si nei til. Det var en manuell mobiltelefon - noe alá den pappa hadde hatt. Aner ikke hvilket merke det var, men den fungerte slik at jeg tok opp et rør som på en vanlig hustelefon (røret var helt likt), trykket på en knapp - og ventet. En damestemme svarte, og jeg oppga mitt oppkallsnummer. Hun ga meg en kanal, som jeg gikk til - og så kunne jeg oppgi hvilket nummer jeg ville ringe til. Hun ringte opp nummeret, og satte over til meg med en gang noen svarte i andre enden. Veldig morsomme greier.

Gleden var til å ta og føle på da de første automatiske mobiltelefonene begynte å strømme ut på markedet sent på 1980-tallet. Jeg kastet meg på bølgen i 1987 og gikk til innkjøp av en Siemens. Den var sånn ca bærbar - det vil si at den kunne tas ut av bilen - men den hadde ikke batteri og måtte ha ekstern strøm. Fordelen var jo at jeg kunne ta den med inn på kvelden. Også denne hadde et telefonrør - nå med knapper på selve røret. Jeg husker at jeg kjøpte den fra mobilsjappa som fremdeles ligger i krysset Nordregate/Maridalsveien. Den kostet nesten 12.000 kroner, og jeg brukte en uke på å få brent mobilnummeret inn i "promen" på telefonen. Wo-hoo!

Etter min tid som budbilsjåfør, gikk det noen år før jeg igjen var eier av en mobiltelefon. Jeg begynte å jobbe for fattern i 1993, og vi gikk til innkjøp av en Motorola MicroTac sommern 1994. Den kostet mer enn 4.000 spenn, og tre måneder etter kostet den 1 krone. Bra kjøp! Jeg kjøpte bilmonteringssett og satte den i min aller første nye bil - den røde Escorten.

Tiden gikk og MicroTacen ble utdatert. Man kunne ikke en gang lese SMS på den. I 1995 kjøpte jeg en Ericsson-look-a-like som het Ascom Discovery GSM. Den kunne motta men ikke sende SMS. Wow, for et fremskritt. Look-a-liken gikk i stykker, og jeg fikk lov til å kjøpe en ekte Ericsson - en GH388 med kort antenne. Jeg kunne for første gang sende en SMS! Ju-huu! Denne ble dessverre stjålet fra meg i gymsalen på Foss vgs. En eller annen dust glemte å låse døra, og noen tok seg inn og snappa min og flere andres mobiler den kvelden.

Ericsson-tiden var forbi, og det var Nokia som rula. Jeg gikk for en 5110. Denne var litt mer businessorientert enn de foregående telefonene. Solid telefon, men alle mobiler blir kjipe etter en (kort) tid, og da 6110 kom var jeg snar til å bytte. I utgangspunktet en ganske lik telefon, men hallo: Fargen på dekselet skiftet fra blått til lilla i ulikt lys. Den måtte jeg jo bare ha.

Mobilbruken i Norge tok seg kraftig opp. Mobilprodusentene skjønte at det var marked for design og målgrupperelaterte funksjoner. Nå skulle plutselig telefonene være veldig små, og 6110 var som et monster å regne. Jeg måtte nok bytte mobil igjen; Nokia 8210 var så langt den perfekte telefonen for meg. Bitte liten og rød. Ganske femi - men ikke så femi som femifonen Rune kjøpte. DEN var femi, den.

Jeg likte 8210 veldig godt og hadde den faktisk ganske lenge. Da den begynte å vise tegn til feil og slitasje var det med tungt hjerte at jeg lot meg overtale av Ole til å prøve en Ericsson igjen. Det hadde endelig begynte å komme mobiler med fargeskjerm - og Ericsson hadde nå kulere telefoner enn Nokia. Jeg gikk tilbake til Ericsson (som nå hadde slått seg sammen med Sony), og kjøpte T68. Dette var saker! Joystick og fargeskjerm og kule spill og greier. Jeg husker at jeg tenkte at det nok ikke kom til å bli spesielt mye bedre enn dette. T68 ville nok ligge i lomma mi i mange år.

Det er mulig den hadde gjort det - hadde den ikke gått i stykker (jeg gråt litt over det). Som med all forbrukerelektronikk koster det mer å reparere enn å kjøpe ny. Kravet til liten mobil hadde gitt seg litt og jeg kunne endelig gå for noe med skikkelig høy nerdefaktor. SonyEricsson hadde sluppet P800 - en PDA med mp3-spiller og masse fjas! En ekte Kyrre-mobil!

P800en var litt stor - jeg ble en del mobbet for det... så jeg kjøpte meg en partytelefon i tillegg. Litt uvant å gå bort fra SonyEricsson, men jeg gikk altså for en Siemens SL55. Smykket. Egget. Hva du enn har lyst til å kalle den. Veldig høy partyfaktor, og veldig fin størrelse. Den passet i skjortelomma. Det var et helvete å sende SMS med den, og menyene var klønete - men den var dødskul! Jeg tror jeg ringte med den kanskje fem-seks ganger. En del SMS ble sendt - men så ofte som jeg var på fest lå den stort sett hjemme på kommoden i gangen. I samlingen min i dag er nok denne den telefonen som virker best fremdeles. Den er praktisk talt helt ny.

P800en begynte å skrante litt, så jeg tenkte jeg skulle finne en avlaster som ikke var så stor. SonyEricsson hadde en veldig fin og enkel telefon; T200 - min nye partytelefon. Den var snasen. Veldig kult blått lys i selve knappene - ikke bak, men inni. Lett å bruke, og en veldig bra kabal (13). Mulig jeg er storforbruker, men også denne gikk i stykker. OK-tasten var til slutt umulig å få til å funke. Dette var ikke krise, for P800en var fremdeles min primære telefon - og den fungerte.

Min neste telefon ble kjøpt inn i 2004 rett og slett fordi jeg ville ha ny mobil. Arnhild hadde en SonyEricsson T610, og hun var veldig fornøyd med den. Den så passe flashy ut, og den var bra nok for meg. Jeg kjøpte en blå og sølv. I ettertid ble den brukt som vekkerklokke av AG da hun begynte å sove over hos meg.

I oktober 2004 kom endelig mobiltelefonen jeg hadde ventet på i mange måneder; S700i. Oh. My. God. Nå snakker vi! Skjermen var fabuløs, menyene var kanonbra, designet på selve telefonen rocka, og det var 1,3 megapixel digitalkamera på den. MP3-spiller, mediaspiller og wap, og alle de greiene der. Telefonen var to-delt med "vri" - altså var den hengslet nede på den ene siden og så vrei man bakdelen rundt så den ble dobbelt så lang. Denne telefonen er fremdeles så kul at jeg noen ganger tar den frem og leker litt med den (telefonen, asså).

Sommern 2006 ble jeg lei den veldig fine S700i. Jeg ville ha en som var mindre og som var mer diskret. SonyEricsson W810i var svaret. Walkman-mobilen. Veldig lett og smidig, og pen å se på. Jeg hører aldri på musikk annet enn i bilen, så det var egentlig bare utseende jeg gikk for - og bare det faktum at jeg ville ha ny mobil! Jeg likte denne telefonen, men så kom endelig noe jeg har ventet lenge på; SonyEricsson P990i. Den var selvfølgelig alt for stor, men du og du, så digg! Stor skjerm, 2 megapixel kamera, blits, zoom, QWERTY-tastatur, 3G, Wlan, osv, osv. Mer geekete kan det nesten ikke bli.

W810i ble fikk nytt liv da jeg begynte å bruke den igjen i forbindelse med at jeg jobbet for TV Media. Jeg var ofte ute på jobb og P900n passet ikke å ha i lomma når jeg var høyt og lavt inne i rallybilene. Dessverre sluttet W810i å virke etter noen måneder. Nå starter den ikke lenger. Trist... veldig trist...

I januar 2008 var det jammen meg på tide at noen lanserte en telefon som både var geekete OG pen å se på. HTC slapp Touch Cruise - og Kyrre hoppet på første dagen den lå i butikken. Artikkel om HTC Touch Cruise - en fullspekket PDA-telefon for mojengnisser som både er lett å bruke og pen å se på.

Det var trykkføllsom skjerm på HTCn, men den kunne virkelig ikke måle seg med Apples iPhone. Sommern samme året som jeg kjøpte HTCn ble iPhone lansert i Norge og jeg sto i fire timer i kø for å sikre meg en. Jeg har sagt det noen ganger før - men det har stort sett ikke holdt - men denne gangen er jeg rimelig sikker når jeg sier at jeg neppe nytter telefon på en stund. Det er mulig jeg kommer til å kjøpe når Apple lanserer nye versjoner - men å gå fra denne deilige telefonen blir vanskelig.

Jeg har alle telefonene hjemme med unntak av de to første og selvfølgelig den som ble stjålet. Man mangler ofte visjoner når man er 18. Den eldste ble kastet og den nest eldste ble byttet bort i noe skrap. Jeg jobber nå med å sette opp et vitrineskap slik at alle telefonene kan sees på hver eneste dag. AG er superfornøyd med det.

Her er bildene av alle telefonene

Siemens C2

Ascom Discovery GSM

Nokia 5110

Nokia 6110 - med blålilla skimmer i skallet.

8210 - Kyrres eneste femifon

SonyEricsson T68 med fargeskjerm

SonyEricsson P800 - geekete telefon med alt for mange funksjoner.

Siemens SL55 - egget.

Siemens SL55 - Skyvetelefon.

SonyEricsson T200 - skjortelommetelefon.

SonyEricsson T610.

SonyEricsson W810i - musikktelefon.

SonyEricsson P990i - nok en geekete telefon som brukes som trackingdevice den dag i dag.

HTC Touch Cruise - innholdsrik og pen å se på - men ikke så bra som iPhone.

Apple iPhone - den beste telefonen jeg noen gang har eid.

Tilbehør: SonyEricsson-bil som styres via Bluetooth på mobiltelefonen. Lades ved å kople den til telefonen.

Tilbehør: Min første Bluetooth handsfree. Jeg har en til med den har jeg rotet bort.

Tilbehør: Deksler til Nokia 8210.

Tilbehør: Radioenhet til SonyEricsson.

Tilbehør: Laserlys til SonyEricsson.

Tilbehør: Blått lys til SonyEricsson.