A+ A A-

30 år og 1 million km på veien

  • Overordnet kategori: Artikler
  • Kategori: Kyrres biler
  • Treff: 2542


Her avbildet i Nice på MC-tur i 2004.

Jeg har regnet ut at jeg har kjørt tett innpå 1.000.000 km med bil og MC siden jeg tok førerkort i 1986. Jeg har regnet med alle de lange bilturene, "småturer" til Stockholm og vestlandet, småturer og kortere bilferieturer, og selvsagt til og fra arbeid. Det er ganske vanvittig å tenke på hvor fort disse årene har gått. Altså; de har jo ikke gått noe fortere enn årene før jeg tok førerkort. Det bare virker slik.

Her er en superkort oppsummering av mitt liv bak rattet i ulike biler og i ulike sammenhenger.

Husk at på 30 år kan noen av detaljene svinne bort, så ha meg unnskyldt dersom noe av informasjonen er feil, og at jeg kanskje bommer med ett år eller to. Det blir også en del hopping frem og tilbake i tid. Lev med det ;)

Min første selvstendige kjøretur

Dagen jeg tok førerkort for bil husker jeg som om det var i går. Det var høst og surt i været. For å komme meg til det som da het Biltilsynet, kjørte jeg mopeden fra Furuset til Risløkka. Det hører med til historien at jeg strøk på første forsøk i Drammen. Sensor sa: "Ta første mulige vei til venstre". Det gjorde jeg, og der var det bussgate, gitt. Dette etter å ha kjørt feilfritt i 45 minutter. Han innrømmet senere at han hadde vært litt streng, så jeg fikk kjøre opp på nytt bare en ukes tid senere. Normalt var det en sperrefrist på flere uker.

Så, en drøy uke etter første forsøk, den 9. desember 1986, gjennomførte jeg førerprøven i Oslo med glans. Gleden var til å ta og føle på da jeg gikk ut fra Biltilsynet med varmt førerkort i lommeboka. Gleden ble litt mindre til å ta og føle på da jeg måtte putre hjem igjen på mopeden. Hva som sto utenfor huset? En Volvo Amazon! MIN Volvo Amazon!

Så var det den aller første bilturen helt alene, lovlig, på veien med egen bil og eget førerkort. Opp Tevlingveien, ut på Tvetenveien, inn på Strømsveien, videre inn på Professor Birkelands Vei, inn i Grorudveien - og så i krysset Grorudveien/Bekkenstenveien holdt det på å smelle. Høyreregelen gjelder, men jeg var så oppesen at jeg mente det måtte være vikeplikt på den veien. Det var virkelig nære at det smalt! Jeg ble etter hvert veldig flink til å svinge unna... Etter denne nestenulykken kjørte jeg til Grorud, og kjøpte pizza fra Pizzabussen. I månedene som fulgte var ikke motoren i Amazonen kald lenge av gangen.

Hvorfor jeg skrev "lovlig"? Jo, fordi den Amazonen hadde allerede gått noen ti-talls mil opp og ned Tevlingveien og rundt Hockeyveien med vinduene nede og musikken på full guffe :-D

Ford Sierra RS Cosworth

Julen 1986 ble rimelig bra for meg. Pappa kom hjem til julemiddag, og jeg skulle besøke kjæresten min for å levere julegaver. Pappa kastet bilnøklene til meg med disse formanende ordene: Kjør pent, god tur.

Ute lå det 30 cm nysnø. Det var småkaos over alt med biler som sto på kryss og tvers. Det var tross alt midt på dagen julaften, og det var mange som skulle noe. Nøklene jeg fikk kastet til meg tilhørte en Ford Sierra RS Cosworth. For deg som ikke vet noe om denne bilen, så var en Sierra RS Cosworth på den tiden noe av det ypperste innen sportsbiler med skilter på. 204 hestekrefter, firehulsdrift, ABS-bremser (rimelig nytt den gangen - Ford introduserte ABS på Scorpio i 1985), og en SVÆR vinge på bakluka. Motorlyden var magisk!

For å avklare noe. Jeg fikk ikke ny bil av pappa. Han hadde den på prøvekjøring i julen, og jeg fikk låne den.

Det er ikke så mye mer å si om denne opplevelsen, annet enn at jeg nesten ikke rakk hjem til julemiddagen. Man var jo så klart rundt i Groruddalen og firehjulssladdet...

230 km/t - det skulle mamma visst

Året var 1989. Pappa skulle til Portugal for å være med på lanseringen av Mercedes SL MKIV - og poden fikk være med. Det var en typisk tur der bilprodusenten betaler alt, og det hele var lagt opp til å være ganske luksuriøst og litt pompøst. Vi bodde på et pittoresk hotell på toppen av en klippe ved havet ikke langt unna Lisboa.

Dagen etter ankomst skulle vi på biltur. Først ble vi fraktet til Circuito Estoril, en motorsportarena bare noen få kilometer fra Lisboa sentrum. Der fikk vi utlevert en bil, en kjørerute, og ønske om en god og trygg tur.

Vi satte oss inn i en Mercedes 500 SL kabriolet. Pappa kjørte bilen rundt på motorbanen, og så ut på landeveien. Etter kartet å dømme, er det sannsynlig at vi kjørte N247 rundt Sintra-Cascais Natural Park. Vi begynte etter hvert å kjøre oppover i fjellene, og det ble svingete. Det var sånn passe moro å se pappa kaste bilen frem og tilbake i svingene. På et eller annet tidspunkt på reisen ville far at sønnen skulle ta rattet. Den 20 år gamle Kyrre-gutten hadde en del erfaring med å kjøre bil - riktignok begrenset til egen varebil og forsvarets Volvo Felt og beltevogn NM 142.

Først var veien ganske svingete, men så rettet den seg litt mer ut. Vi kjørte ned fra fjellet og ut på langstrakte landeveier. Jeg tipper jeg lå i 100-110 km/t. Mer gass, sa far. 120 km/t. Mer gass, sa far. 160 km/t. Hvite knoker på rattet. Stivt blikk på veien, og kuene som lettere forfjamset og litt for tett på veien glodde på ekvipasjen med de norske fartsfantomene rase forbi. Mer gass, sa far. 230 km/t endte vi på før jeg enten ikke turte mer, eller det var maksfarta på bilen (stryk det som passer).

Da vi kom frem til endeholdeplassen ble vi møtt av fans som om vi var motorsporthelter. Det sto hundrevis av mennesker langs gatene da Mercedes etter Mercedes rullet inn i den lille landsbyen der vi skulle spise lunsj. Da hadde vi byttet sjåfør. Pappa var nok ikke så hypp på å vise at han hadde lånt bort luksussportsbilen til sin 20 år gamle sønn...

Denne hastigheten har jeg faktisk aldri slått. Det raskeste jeg har vært oppe i siden var 205 km/t på MC i Frankrike i 2004, og 220 km/t med min gode gamle Ford Focus ST 170 i 2005 på vei hjem fra et bilstereotreff(!) i Amsterdam.

Veltet med lastebil

Noen historier er bra fordi de er... bra. Andre er bra fordi de er ganske hårreisende. Vi skulle på dekktest i Lillehammer-området. "Vi" er pappa, meg selv og en gjeng mennesker fra redaksjonen i det som da het Fagbladforlaget (nå Bilforlaget AS). Dette forlaget ga blant annet ut bladet BIL, YrkesBIL og Motorbransjen. Pappa satt som redaktør for Bladet BIL i 13 år eller noe slikt.

Det var minus noen og tjue grader. Vi var i skogene rundt Lillehammer for å teste egenskapene til en haug vinterdekk, og den som kjørte lastebilen med alle dekkene, og dekktesteutstyuret - jo, det var meg. På vei mellom to steder som egnet seg for dekktest, møtte jeg på en militærbil. En VW LT eller Transporter. Eller var det en Ford Transit? Husker ikke. Det jeg husker var at bilen lå midt i veien. Sjåføren så på passasjeren, og ikke på veien. Jeg la meg helt ut til snøbrøyta, men brøytebilen hadde brøytet 20 cm for langt ut, og forhjulet tok tak i kanten - og så bar det av veien.

7500 kilo lastebil, masse dekk, jekketraller, og flere bokser med utstyr, og jeg - vi la oss pent over på siden, og gikk fra 80 til 0 på 30 meter. Ikke en skramme hverken på mannskap eller bil. Man kan godt si at jeg hadde litt flaks i uflaksen, for bare 10-15 meter lenger bort lå det en kampestein. Hadde jeg kjørt av noen sekunder senere, ville jeg ha frontkollidert med steinen. Ikke like sikkert at jeg hadde sittet her og fortalt denne historien med like stor iver og glød...

Da jeg ikke dukket opp på møtestedet for neste runde av dekktesting, kjørte et par biler tilbake og fant meg noe fortapt og ensom. Militærgutta hadde reist for å se om de kunne finne noe stort å dra meg opp med. Jeg mener å huske at det kom en svær bil fra Viking til slutt. Lastebilen lå ganske dypt i snøen, og det måtte litt kraft til for å få den opp igjen.

Det er den eneste gangen jeg har vært av veien uansett kjøretøy på alle de kilometerne jeg har kjørt.

Oslo - Paris med VW Westfalia

Noen ganger blir man spurt om ting som nesten er for godt til å være sant. I 1989 kom det et spørsmål som nesten var for godt til å være sant.

Pappa: Vil du kjøre en bobil fra Kristiansand til Paris og tilbake? Alt betalt.
Kyrre: Ehh... ja?

Dette er en tur som dessverre ikke er spesielt godt dokumentert. Det finnes noen veldig få bilder, og noen veldig få minner. Her kommer turen i stikkordsform:

Før reisen
- Jeg spurte min den gang venninne Tone Braathen om hun ville være med
- Foreldrene hennes gjennomførte et 20-timer langt kryssforhør
- Da ga noe overraskende sin velsignelse

Reisen
- Tog til Kristiansand
- Hentet bobil hos Gumpens Auto
- Stavanger, Haugesund, over fjellet (usikker på ruta), til Sverige, Danmark, Tyskland, Paris.
- Møtte journalister fra hele Europa
- Hver natt lekte vi sigøynere og lagde en ring av bobiler
- Vi ble kjempegode venner med to jenter fra Nederland
- Vi besøkte Westfalia-fabrikken i Rheda-Wiedenbrück, Tyskland
- Jeg oppførte meg som en tulling da vi ankom Paris, og Tone fikk ikke reist inn til byen på kvelden slik hun ville. Dumme, dumme, feige Kyrre!

Vi var i Paris dagen etter, og spiste lunsj på gresset under Eifelltårnet. 

Skulle Kyrre bli racingfører?

Flere har spurt meg opp gjennom årene hvorfor jeg ikke driver med noen form for motorsport. Det spørsmålet har jeg stilt meg selv flere enn én gang. Svaret tror jeg vi finner når vi ser tilbake på den gangen jeg fikk være med på en talentkonkurranse for potensielle formel 1-førere.

Det må ha vært i 1987, for jeg kjørte budbilen min merket med Tiny Budbiler. Den ble kjøpt i januar 1987 og solgt i desember det samme året. Pappa ordnet slik at jeg fikk være med på en talentkonkurranse der Honda var på jakt etter nye lovende racingtalenter. Varebilen ble pakket med madrass og sovepose, og en bærepose med cola og godteri. Så kjørte jeg noen timer inn i Sverige for å kjøre racingbil.

Etter å ha sovet i bilen, stilte jeg grytidlig opp på Anderstorp motorbane litt syd for Jönköping. Mye venting og litt mer venting senere, ble det endelig min tur. I lånt kjøredress og hjelm ble jeg stroppet fast i en Honda Civic med veltebur og racingdekk.

Etter noen runder på banen kom dommen. "Driving Miss Daisy". Jeg var en alt for snill og respektfull bilfører til å kunne prestere noe på en motorbane med en ulveflokk av noen konkurrenter som ikke ville noe annet enn å kjøre fortere enn meg. Nei, det ble med forsøket.

Siden den gangen har jeg kjørt litt fritids-gokart og en Formel 2000-bil med turtallsperre på Rudskogen. Jeg har forresten deltatt som fører på ett motorsportarrangement. 6-timersløp med Gokart på regnvåt bane. Det var jæskla moro! Vi kom på tredjeplass, men det var defintivt ikke min fortjeneste. Pokalen står ett eller annet sted her :)

Et liv med bilkjøring i jobb og privat

Med en far som jobbet som motorjournalist og bilbladredaktør er det klart at bilinteressen var ganske stor. Pappa tok med mye rart på 2, 4 og 24 hjul hjem - og jeg fikk sitte på i veldig mange av dem. Alt fra lave sportsbiler til digre lastebiler, og til og med en blodekte Ferrari og en 4x4 brannbil som vi brukte til å maltraktere ei eng like ved der vi bodde. I mange år var jeg med kun som passasjer, og da jeg endelig tok førerkort fikk jeg sitte på venstre side innimellom også. Jeg skulle gjerne skrevet om alt sammen, men da ville nok denne artikkelen blitt enda mer kjedelig for alle andre enn meg selv. Jeg forventer ikke at så mange leser alt dette :)

Pappa lot meg også få være med og se på rally, rallycross, dragrace, besøke bilutstillinger, og mange andre bilrelaterte arrangementer i både Norge og i utlandet. Prikken over i'en må være da han inviterte meg inn i varmen og ga meg jobb som Informasjonskonsulent i selskapet hans som leverte tjenester til Ford Motor Norge. Det var i 1993, og var starten på det jeg jobber med i dag, som faktisk ikke er bilrelatert. I perioden 1993 til 2006 var det imidlertid mye bil, motorsport og mye Ford i livet mitt.

I mine yrkesative leveår har jeg altså jobbet en del både med og i biler.

- Budbilsjåfør fra 1987 til 1993
- Førstegangstjenesten som MC-ordonans og senere vognfører Volvo Felt og NM 142
- Informasjonskonsulent for Ford 1993 - 2006
- Jobbet for TV Media som filmet Rally-NM, Rallycross-NM, Bakkeløp-NM og Racing-NM - 2006-2007

Hobby + interesse = ekte kjærlighet

Noen ganger har jeg også klart å kombinere flere interesser; internett + motorsport. Å jobbe med webløsninger var noe jeg elsket! Å jobbe med nettet og motorsport samtidig var tett innpå fullendt lykke.

- 1998-2000 - nettbutikk - VHS-filmer med bil og motorsport
- 2007-2012 - nettbutikk - DVD og BluRay med bil og motorsport

Det er en god og stolt følelse å vite at jeg var den første i Norge som leverte rendyrkede motorsportnyheter på nett. Motorsport Norge Online leverte ukentlige nyheter fra inn- og utland, og hadde til og med den ikke helt ukjente Atle Gulbrandsen som skribent en periode. Bare synd at jeg ikke hadde visjoner nok til å drive det stort nok. Nyhetsavisen bilsport.no kom ikke lenge etter, og med sin allerede etablerte stab med journalister og fotografer ble det raskt klart at jeg ikke hadde så mye å stille opp med. Men jeg var først :)

Det kan også nevnes at jeg lagde de første uoffisielle websidene til Petter Solberg, og senere de første offisielle websidene da han kjørte for Ford.

4 minus 2 er veldig mye moro

Det var vel ikke helt uventet at jeg også kom til å ta førerkort klasse A for tung motorsykkel. Det skjedde raskere enn raskt, og jeg var nok en av de aller første MC-elevene ved Svein Svendsens trafikkskole da de siste snøflekkene var borte våren 1987.

Å ha førerkort for MC er en ting; å eie en motorsykkel er en helt annen ting. Det skulle ta 15 år fra det ble lagt til en bokstav i førerkortet til jeg kjøpte motorsykkel. Det ble dessverre et kortvarig forhold, for allerede i 2006 ble den solgt, delvis fordi den ikke ble brukt så mye, og delvis fordi pengene som var bundet opp i den fikk nye ben å gå på - en viss' datters mor dukket opp og vill pusse opp kjøkkenet.

Det går nesten ikke en sommerdag da jeg ikke savner to-hjulingen. Vi fikk oss noen flotte turer, og jeg fikk noen nye bekjentskaper. Klikk her hvis du vil lese om motorsykkelen og turene vi hadde sammen.

Like mange opplevelser som bilturer

Å snakke om bil, motorsport og generelt alle mine bilrelaterte opplevelser kunne jeg holdt på med lenge. Historiene er nesten like mange som kjøreturene. Det du har lest til nå er er bare et bitte, bitte lite knippe historier som kanskje får deg til å huske noe fra din egen bilhverdaghistorie. Jeg har mange år igjen bak rattet, men jeg skal innrømme at alderen har gjort noe med gleden over å kjøre bil. Litt mer bekymret i mørkekjøring og på glatta har jeg blitt.

Lista over dokumenterbare bilturer
1988: 3 066 km - Dekktest i Tyskland - jeg kjørte dekktesteutstyr og dekk i en VW LT.
1989: 4 407 km - Bobiltur for Bladet BIL
1994:    576 km - Dekket billøp i Diepholst (DTM)
1995: 1 338 km - Dekket formel 1-løp i Tyskland
1996: 3 462 km - USA med Kristin
1999: 2 500 km - USA med Kristin
2001: 4 607 km - USA med Kristin og Ole
2002: 2 968 km - Amsterdam på Bilstereotreff (empeg)
2003: 6 587 km - Spania
2004: 4 245 km - MC-tur til Nice med nordmennene
2004: 4 106 km - Bryllup i Dijon
2005: 1 166 km - USA (4 665 / 3)
2005: 1 992 km - Amsterdam
2005: 2 681 km - MC-tur til Nice med engelskmennene
2006: 6 207 km - Spania
2007: 1 500 km - Spania
2008:
6 500 km - USA
2011: 4 748 km - England
2014:
7 899 km - USA
Totalt
: 70 555 km

I tillegg til de lange ferieturene har jeg vært i Stockholm fem, seks ganger, og et dusin ganger i Gøteborg, og mange ganger på vestlandet for å besøke søsteren min - så der kommer det fort på mer enn 20 000 kilometer.

Når vi legger inn ca 200 km i snitt pr dag som budbilsjåfør i perioden 1987 til 1993, og commuting mellom jobb og hjem ca 20 000 i året i perioden 1994 - 2016 - da er regnestykket oppe i 886 000 km. Hvis jeg regner inn alle småturene, og ikke minst all cruisingen jeg drev med da jeg kjørte Dodge Van, så er jeg nok ikke langt unna en million kilometer.

Fartsbøter: 3
Parkeringsbøter: Umulig å telle

Her ser du forresten en oversikt over bilene jeg har hatt.