Majken er født!

søndag 03. oktober 2010 11:35

Fra man oppdager at man er gravid, til barnet faktisk ligger der og grynter, går det som kjent ni måneder. Man blir vant til at det er noe på gang med en mage som vokser og en kropp som endrer seg både fysisk og psykisk. Man kan aldri helt forberede seg på hva som kommer...

Termin var satt til 25. september - samme dato som vi egentlig skulle gifte oss. Vi fikk heldigvis flyttet det til juli da AGs mage ikke var alt for stor. De av dere som så henne på bryllupet syntes nok hun var stor, men i forhold til den hvalen jeg levde med de siste tre ukene var hun bare sjarmerende romslig i juli :)

Vi passerte 25. september og begynte på Overtiden. Overtiden er den perioden der alt kan skje. Ikke noe kan planlegges. Man må sove når man kan, og alltid ha ren boxer på. Veene kan komme når som helst. Dagene gikk, og AG kjente ingen verdens ting. Litt "murring" i korsryggen, men ingen merkbare tegn på den forestående fødselen.

Torsdag 30. september kom og gikk. AG la ut en melding på Facebook om at det neppe kom til å bli et septemberbarn. Jeg la ut en melding 23:50 med ordene "Ti minutter igjen". Ikke noe skjedde da heller.

Jeg gikk og la meg kvart over tolv fredag 1. oktober. AG kom slengede like etter. Halv ett hadde jeg sovnet. AG lå på senga og leste. 00:50 spratt AG ut av senga med et kjempebyks. "Det smalt i magen!", sa hun. Og så gikk vannet. Jeg brukte litt tid på å reflektere over det, og foretok meg egentlig ingen ting - annet enn at jeg begynte å mase om at vi måtte ringe til Ahus og gi beskjed.

AG ringte til fødeavdelingen 00:54. De stilte henne en del spørsmål, og så fikk hun time klokken 10:30 dagen etter. Så lenge vannet som går har riktig farge (blank) og den gravide ikke har noen smerter, har barnet det helt fint der inne i mange timer til - ja faktisk i flere dager.

AG ropte opp at jeg kunne legge meg til å sove igjen. Hun ville ta en dusj, og så skulle vi ikke gjøre noe mer før dagen etter. Trodde vi. Ca halv to hørte jeg et brøl fra badet. Det var ikke et normalt "slo tåa borti en kant"-brøl. Det var heller ikke "Mistet noe på gulvet - og jeg får det ikke opp igjen"-brøl. Det gikk gjennom marg og bein. Jeg sto i giv akt på under to sekunder (hele meg altså, ikke "jeg"). Jeg gikk ned for å sjekke om det sto til liv, og ut fra de påfølgende brølene sto det til flere liv. Veene hadde satt i gang.

Jeg var hypp på å ringe til Ahus med en gang, men AG ville "ha kontroll over veene" først. Det er ikke så mye man får gjort annet enn å adlyde kommandoene. Vi begynte å ta tiden. De første tjue minuttene var det vanskelig å klokke noe konkret. AG hadde jo aldri hatt veer før, og hun klarte ikke helt kommunisere "start" og "stopp".

Vi hadde lest og hørt at når det gikk 5 minutter mellom hver, da måtte vi ringe - og det kunne ta mange timer å oppnå den frekvensen, spesielt for førstegangsfødende. Da vi etter 20 minutter klarte å finne et system i veene, var det mindre enn to minutter mellom hver. Nå insisterte jeg på å ringe. AG var heldigvis litt enig. I "loggen" min står det: "01:56: Ringte Ahus". Damen jeg snakket med hørte AG i bakgrunnen, og hun mente at vi skulle kaste oss i bilen og komme med en gang. La meg nevne at jeg var rolig og behersket - og snakket med litt latter i stemmen. Det hele er jo veldig naturlig, og egentlig ikke skummelt. Det skal fødes et barn, og det er mer gøy enn skrekkelig.

Å kommunisere med en fødende i smerter var ikke like enkelt som da USA forhandlet atomnedrusting med USSR i sin tid. Alt tok litt ekstra lang tid. Klokka hadde rukket å bli 02:10 før vi satt i bilen. Turen til Ahus gikk veldig bra. Det er ikke noen biler ute på den tiden av døgnet. Jeg husker AG sa noe slikt som: "HERREGUD! Det kjennes ut som at hun kommer nå, jo!!". Jeg mener bestemt at jeg svarte: "Knip igjen, det er ikke noe godt alternativ å føde i bilen. Jeg har en plan om å få oss til sykehuset i tre hele deler, og da er det heller ikke noe alternativ å kjøre for fort.".

Vi ankom Ahus ca 02:25. I følge jordmorens logg startet fødselen 02:35. Den første pressveen fikk AG mens hun lente seg over en stol i gangen utenfor fødestuen.

Majken ble født klokken 03:03 fredag 1. oktober 2010 :)

Hvordan AG opplevde å føde et barn får hun nesten forklare selv. At det gjorde vondt er det ingen tvil om. At det gikk fort er det heller ingen tvil om. Fra fødselloggen startet til ungen var ute tok det 28 minutter. Det var overhode ingen komplikasjoner under fødelsen. AG fikk ingen smertestillende - det var rett og slett ikke tid til det. Kun oksygen fra maske og en Kyrrehånd å holde i. Tapre AG klagde heller ikke nevneverdig. Jordmor og barnesykepleier var til stede, og en lege kom og gikk. Siden det gikk såpass fort gikk hjerterytmen til Majken litt ned hver gang AG presset, men det var aldri noen fare på ferde. Legen var innom bare for å få status på det hele.

Jeg hadde fin hudfarge under hele forløpet, men jeg skal innrømme at tårene var umulig å holde tilbake da Majken ble lagt på AGs bryst første gangen. Det var større enn alt jeg har opplevd før å overvære vår datters fødsel.

Da barnet var født fikk jeg klippe navlestrengen! Det var stas! Vi har et bilde av det som kan vises til spesielt interesserte. Barnesykepleieren og jeg målte og veide babyen. 3630 gram og 52 cm. Ikke for stor, ikke for liten.

Fra nå sto tiden stille samtidig som den gikk kjempefort. Vi ble etter hvert flyttet over til et stillerom ved siden av fødestuen der AG fikk legge seg ned med Majken inntil seg. Det kom og gikk en og annen jordmor og barnesykepleier, men frem til klokka var rundt 08:00 fikk vi stort sett være i fred. Vi fikk litt å spise på (ja, far også - selv om det ble kommunisert ganske tydelig at far måtte fikse maten selv). Rundt klokka 09:00 ble vi overført til sykehushotellet. Det var fullt på barselsavdelingen, og siden alt hadde gått så bra så de ikke noe behov av å ha oss på sykehuset lenger.

Sykehushotellet er drevet av Norlandia og er i grunnen akkurat det navnet tilsier at det skal være. Det er et hotell, og på veggen er det en snor man kan dra i. Da kommer Room Service og serverer champagne med kaviar. Nei vent, det var i drømmen min, det. Det jogger en gjeng jordmødre og barnesykepleiere rundt og hjelper de som trenger det. AG er den fødte mor og hun dro i snora kun én gang. Bra dame :)

Vi fikk en del praktiske tips og råd, og Majken var hos barnelegen en tur og fikk sjekket syn og reflekser - og hennes generelle almentilstand ble godkjent. Verdiene for gulsott var ekstremt lave - som i at hun ikke har det.

AG og jeg overnattet på hotellet til lørdag, og AG til søndag. De to døgnene inneholdt ikke morgen/dag/kveld/natt. Det var bare en lang "dæven, vi har blitt foreldre - hva gjør vi nå?" med masse amming og bleieskift. Jeg fikk heldigvis litt fri siden jeg måtte hjem og mate katt og marsvin.

Vi fikk tatt følling-testen og en hørseltest før vi dro hjem, så slipper vi å dra tilbake senere. Vi fikk en liten bunke papirer av jordmor på vakt, og en klapp på skulderen. Søndag ettermiddag ca. klokken 17:00 kom vi hjem med det nye familiemedlemmet.

Hva synes Kyrre om å bli pappa så langt? Det har faktisk vært mindre pes enn jeg trodde det ville være. Greit nok at man må stå opp midt på natta og skifte bleie, men strikken er jo kjempelang og ekstremt tøyelig når det handler om et spedbarn. Det er også en viss mengde stolthet og glede over å være omsorgpersonen. Det gir veldig mye å stryke henne over kinnet og kjenne varmen fra kroppen hennes. Dette tror jeg blir veldig bra :)

Tante Gølin har forresten informert om at Majken er det 54. mennesket som har kommet til verden i familien Johansson siden bestemor Åse og bestefar Eilert. Det er ikke gæli på litt over 100 år!

Her er noen veldig få bilder fra det første døgnet. Trykk på de små for å se de store. Bla med piltastene.