A+ A A-

Til Stockholm med GPS

  • Overordnet kategori: Artikler
  • Kategori: GPS
  • Treff: 1723

Det er lenge siden jeg satt i en varebil med last som nærmet seg maks tillatt nyttelast. Her er en liten historie om da jeg kjørte 20000 8-siders brosjyrer fra Fredrikstad til Stockholm med iPaq og Navman GPS-mottaker som eneste nevigasjonsmulighet (i tillegg til at jeg kan veien til Stockholm utenat).


Onsdag 2. april 2003: Jeg sitter i en Ford Transit 300S TurboDiesel med 125 bunnsolide hestekrefter. To paller med brosjyrer skal til Sveriges hovedstad innen torsdag formiddag. Vi har forgjeves forsøkt å få noen til å transportere brosjyrene for oss, men ingen kunne love å ha det fremme i tide. Ford Sverige skal nemlig ha 1000 brosjyrer til pressedagen på årets "Bilsalong".

Sola skinte, det var vår i lufta, og jeg kjørte fra Kolbotn litt over klokka halv ti med nesa rettet mot Fredrikstad. GPS-mottagern var festet med sugekopp i frontruta på varebilen. Alle andre ganger jeg har brukt GPSen har den funnet seg selv i løpet av et par minutter. Ikke nå: **Waiting for GPS** var det eneste jeg fikk opp... jaja, jeg dro avgårde - jeg vet jo tross alt hvordan man kommer seg til Fredrikstad.

I Fredrikstad lastet jeg 0,8 tonn papir i bilen (jeg skrev 0,8 tonn fordi det ser bare så utrolig mye kulere ut enn 800 kilo). GPSen ventet fremdeles på signaler. Så kjørte jeg da, gjennom skogen over Rakkestad og ut på E18 ved Mysen. Derfra er det straka vägen til Stockholm. Så plutselig, midt inne i skogen noen mil inn i Sverige fikk jeg signaler. Nå ble det plutselig mye morsommere å kjøre bil. Nå kunne jeg se sjøer og veier og slikt som jeg aldri har sett før. Altså, fordi... atte... det er jo trær og sånt som sperrer for utsikten, så om det er en landsby eller en sjø der, så er det ikke så lett å vite det. Kartet jeg har på GPSen min viser alt som er rundt meg sett fra himmelen.

Timene gikk, og jeg kjørte fra det fine været og inn i et forrykende snøvær. Først regn, og så slaps, og så snø. Jeg brukte ikke mer enn litt over seks timer. Veiene mellom Oslo og Stockholm er etterhvert blitt veldig bra.

Første stopp i Stockholm var varemessa der 1000 av de 20000 brosjyrene skulle losses. Allerede i Fredrikstad hadde jeg plottet inn destinasjonsadressen, og siden GPSen hadde full dekning gjennom hele Sverige, gikk det som smurt å finne veien. Jeg ble ledet helt inn til hovedinngangen - "Destination in one hundred meters." Jeg er imponert.

Neste stopp var hotellet jeg skulle sove på. Det var bare å finne et med ledige rom. Slikt vet ikke en GPS uten videre. Den har lagt inn enkelte spise- og overnattingssteder - men langt fra alle. Løsningen var å ringe til Ole og få ham til å sjekke hvor Scandic hadde sine hoteller i området. Adressen ble tastet inn, og tjue minutter senere sto jeg i resepsjonen til Scandic Star i Sollentuna og booket meg et sted å sove for natten

Svakheten til GPSen min er at den ikke alltid vet hva som er sperrede veier og gangveier. Ved ett tilfelle i Stocholm ba den meg kjøre til venstre i første veikryss. Problemet var bare det at jeg var på en liten stikkvei, og mellom meg og den veien GPSen ville ha meg inn på var det fire meters høydeforskjell og et digert betongelement som kalles bro. Fordelen er at når den skjønner at jeg ikke tok den planlagte veien, lager den en alternativ rute for å få meg på rett vei igjen.

Dagen etter tastet jeg inn adressen til lagerhotellet jeg skulle levere restopplaget med brosjyrer. Igjen tok det ca. tjue minutter og jeg kjørte rett på destinasjonen helt uten vanskeligheter.


Dårlig vær, greit nok. Men da man på telefon fortalte meg at det var strålende sol og tolv grader i moderlandets hovedstad - da ble jeg litt muggen.


Noen hundre kilometer senere. Sånn skal det være i begynnelsen av april.


På dette bildet var sikten bra. Jeg tok ikke sjansen å titte i kameraet på det verste, da det virkelig var snøfokk foran meg med 30 meters sikt.