A+ A A-

Gå aldri alene

  • Overordnet kategori: Artikler
  • Kategori: Collettsgate
  • Treff: 1009

Fjellvettreglene kan brukes i mange sammenhenger. Jeg kan nummer 7 helt utenat etter å ha opplevd det som nå skal fortelles. Jeg kjøpte garderobeskap på IKEA, og monterte det alene. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt.

Garderobeskapet som fulgte med leiligheten var stort, men plassen var dårlig utnyttet - og det passet absolutt ikke sammen med senga mi. Hopen-serien fra IKEA er i mørk treverkimitasjon, og jeg ville ha skap i samme serie.

Kristin og jeg dro og handlet inn. Vi måtte nesten kjøpe ny bil, men med litt trix&mix fikk vi alt inn. Med Kristin i baksetet og skapet oppå, kjørte vi hjem og lessa av.

Tungt, skikkelig tungt. Så tungt at jeg ikke orket å begynne med monteringen den dagen (pluss at K og jeg skulle spise og se film). Et par dager etter begynte jeg - alene. Jeg er vant til å klare meg selv, så å montere en skap fra IKEA tok jeg ikke en gang som en utfordring. Det burde jeg gjort. Det kunne virkelig gått galt.

Jeg monterte topplata og den ene sideveggen. På tegningen sto det nå at to personer skulle løfte dette opp, og så montere bunnplata og den andre sideveggen. - Mye enklere å montere alt på gulvet, og så løfte opp, tenkte jeg.

Som tenkt, så gjort. Problemene kom da jeg av plasshensyn ikke fikk snudd skapet og slått på bakplatene. Jeg tok tak i toppen av skapet og løftet rett opp. Det gikk fint de første 40 centimeterne. På 45 hørtes en uhyggelig knaselyd, og så falt hele skapet sammen som et korthus i orkan.

Jeg sto igjen med topplata i lanken, skrubbsår på begge leggene og et forunderlig uttrykk i ansiktet. Jeg satte fra meg plata, og gikk og satte meg. Jeg trengte ikke sjekke en gang, jeg visste at skapet var ødelagt. Til gangs.

Da jeg ryddet opp ble mine påstander bekreftet; absolutt alle festepunktene var ødelagte. IKEA lager ikke akkurat slike ting i heltre. Det lå biter av sponplatene over alt. Alle pinnene som skulle holde platene sammen hadde blitt revet ut. Festene var helt ødelagte. Jeg ble så grumpy som jeg ikke har vært mer enn kanskje tre ganger i år.

I går, lørdag 18. desember satte jeg i gang med å redde skapet. En av skrueeskene jeg har tatt med fra huset inneholdt det jeg trengte - vinkeljern. Jeg satte i gang. Denne gangen monterte jeg slik at når jeg løftet opp skapet, var det med en sideplate i hver hånd. Det var ikke noe belastning på festene, og alt holdt seg sammen. Lykkelig som en liten unge med nye skøyter, banket jeg inn spikerne til bakplatene, og skapet var stivt som et... IKEA-skap.

Moralen må være at man kanskje oftere bør takke ja til hjelp. Det blir rimeligere, man skader seg ikke så mye, og man kan til og med le og ha det litt gøy sammen. Jeg tenker med gru på hva som kunne ha skjedd hvis skapet hadde holdt til jeg sto med det over hodet. Det kunne ha gjort skikkelig vondt.

Slik så skapet ut etter at var gjenoppbygget (ikke verst, sant?)