kyrre.no

Jeg har ventet litt med å taste om denne maskinen. Jeg ville ha litt grunnlag for å kunne uttale meg... nå har jeg det. Jeg har vurdert maskinen siden begynnelsen av mars i år, og jeg har noen ganske klare synspunkter.

Bestillingen la jeg inn 13. desember 2005. Da var ikke maskinen engang produsert og halve verden ventet på at den skulle lanseres. Tidlig i mars i år kunne jeg endelig stikke og hente den på postkontoret. Mitt aller første mulitmediasenter!

Det som nå følger er selvsagt ikke gjengs for slike maskiner. Jeg tror nok jeg var maks uheldig, og en rekke omstendigheter gjorde at uflaksen tok tid å snu til flaks.

Jeg satt på gulvet som en unge på julaften og åpnet esken. Maskinen var dødslekker. Helt sort med XPC i sølv på toppen. 43 cm bred, 34 cm dyp og 8,5 cm høy. Ikke mye som tydet på at dette var en datamaskin.

Oppstarten og de første innstillingene gikk veldig greit. Ganske utfyllende brukerveiledning, men ikke et ord om hvordan jeg skulle løse problemet som oppsto; TV-kortene fungerte ikke.

Ok, la meg først forklare novisene hva et multimediasenter (MMC) er. Du kan ta en hvilken som helst windowsbasert datamaskin og gjøre om til MMC. Maskinen må være relativt kjapp (nytter ikke med rimeligste Dell, for å si det på den måten), man trenger ett eller helst to TV-tunerkort, romslig harddisk slik at man kan beholde opptak over lengre tid, og så bør man ha et kraftig og stabilt skjermkort med DVI for tilkopling til TV. I tillegg bør man ha et lydkort som støtter lydanlegget; 5.1 eller 7.1 lønner det seg å gå for.

Når alt er koplet opp til TV-skjermen fungerer maskinen som et underholdningssenter som kan vise videofiler, vise TV, spille av DVD, spille av MP3 og lyd-CD, og den vil fungere som en harddiskopptaker. Fordelene er mange. Du kan kaste DVD-spilleren, CD-spilleren, du kan lagre alle CD-skivene på loftet, du kan laste ned og vise alt mulig rart på TV'n, og du kan vise ferie- og festbildene uten å måtte dra frem lysbildeapparatet.

Nå skjønner du sikkert litt bedre hva dette er, og nå skal jeg fortelle deg om mine problemer med denne spesifikke maskinen. Når TV-kortene ikke fungerer, da faller 90% av funksjonaliteten bort. Maskinen oppførte seg som om den ikke kjente igjen kortene. Jeg reinstallerte all software mange ganger. Jeg klarte etter mye om-og-men å lokalisere drivere til kortene, og installerte dem mange ganger. Jeg åpnet maskinen og tittet ned i den. Dette er ikke en vanlig datamaskin, og det var ikke mye jeg kunne gjøre der uten å voide garantien.

Det hele endte med en henvendelse til Deal. De henviste meg til Infocare på Alnabru. For å spare tid dro jeg selv opp med maskinen. De tok i mot maskinen, men etter to uker fikk jeg beskjed om at de ikke skulle reparer den - for de hadde ikke noen deal med Deal. Hva? Hvorfor fikk jeg da beskjed om å levere den dit i det hele tatt?

Ingen klarte å svare på det spørsmålet. Jeg hentet maskinen igjen, og purret opp Deal tre ganger før jeg endelig fikk beskjed om hvor jeg skulle sende den. Jeg hadde nå begynt å gi opp litt, og jeg reagerte ikke med en gang.

Etter et par-tre uker fikk jeg endelig pakket den ned i esken, og sendt den til supportselskapet i Sandefjort.

Så begynte tiden å gå - igjen. Jeg hørte ikke noe fra noen, og jeg hadde ikke tid til å holde på med oppsøkende arbeide hver dag. Omsider fikk jeg tatt en telefon til Sandefjord. Nei, de hadde ikke noen maskin registrert på returnummeret jeg hadde oppgitt på pakken. Det viste seg nemlig at et slikt returnummer automatisk blir lukket hvis ikke de hører noe fra kunden på et visst antall uker. Jeg hadde sendt maskinen etter at den fristen gikk ut, og nå befant maskinen seg i gråsonen. Jeg hadde den ikke, spedisjonsfirmaet hadde den ikke, Deal hadde den ikke, Infocare hadde den i hvert fall ikke (det skulle de jo aldri hatt), og supportselskapet i Sandefjord hadde den heller ikke.

Nå var jeg litt oppgitt. Det begynte å nærme seg to måneder siden jeg fikk den defekte maskinen levert, og jeg hadde allerede begynt å betale ned på det 5-sifrede beløpet maskinen kostet. Til alt hell var det et våkent hode som fant ut hvor maskinen sto. Saken ble gjenåpnet og en tekniker ble satt på jobben. Så gikk det ytterligere en ukes tid før en fyr ringte meg og ville ha litt info om hva som var galt. Han så ikke lyst på situasjonen og regnet med at deler måtte hentes inn fra USA. Det ville ta ytterligere tid å få den fikset.

Så gikk det kanskje tre dager; jeg fikk en telefon. Feilen var funnet. Løs ledning. Var det alt? En løs ledning? Forbanna #"&¤"#@¤$£, god dammit!

Joda, TV-kortene sto på et printkort som var koplet til hovedkortet med en bred kabel. Den kabelen hadde løsnet i transport og operativsystemet fant ikke kortene. Jeg hadde altså brukt så mye tid, og ventet så jævla lenge på grunn av en løs ledning? Det var faktisk litt vanskelig å akseptere. Jeg ble sur på meg selv for at jeg ikke hadde sjekket det. Jeg måtte riktignok ha demontert maskinen og på den måten opphevet en hver form for garanti - men jeg hadde kanskje hatt MMC litt før?

Jo, så var det selve produktet. Jeg skal være kort. Shuttle M1000 er en drittmaskin. Seriøst en drittmaskin. Hadde den kostet 6.000 kroner skulle jeg vært greit fornøyd. Den kostet nesten 20.000 kroner - og ytelsen er på høyde med maskiner til langt under halvparten. Den ser fet ut, men det hjelper lite når den knatrer og tygger på alt jeg foretar den i minutter av gangen.

Resultatet er at jeg bruker den mye mindre enn jeg ville gjort hvis det var litt futt i den. Den henger seg og enkelte opptak blir ubrukelige. Det tok meg to uker å finne ut hvordan man kan brenne programmer ut på DVD - det var nemlig ikke standard (OK, det er ikke Shuttle sin feil - det er lillemyk som sørger for den slags sysselsetting).

Ja, maskinen ser unektelig fet ut, men ytelsen er på babystadiet. Jeg gleder meg til jeg får penger til en ny maskin. Den skal jeg bygge selv, og så skal jeg finne frem øksa...

Kommentarer (0)