Hvorfor. Ja, hvorfor, er det mange som spÞr meg. Hvorfor har du mer enn 700 DVD-filmer. Hvorfor har du ikke én eneste VHS-film, men mer enn 700 DVD-filmer. Oj, oj, oj... hvor skal jeg begynne.

Og noe justert siden den er veeeeldig gammel...
FÞrst litt historie: Historien bak DVD startet med at Toshiba, Matsushita og flere andre selskaper utviklet Super CD. Sony og Philips hadde ogsÄ sitt forslag - Multimedia CD. For Ä unngÄ situasjonen som man hadde med videotape-standarder pÄ 80-tallet (VHS/Beta/Video2000), ble et organ, DVD Forum, bestÄende av representanter fra flere stÞrre produsenter opprettet. MÄlet var her Ä utvikle en felles standard som man kunne bygge videre pÄ. Det er sÄklart ogsÄ viktig at man ikke setter standarder for tidlig, da dette kan fÞre til at utviklingen stopper opp, og man gÄr glipp av teknologiske framskritt. Man mÄtte ha én standard hvis et system ala dette skulle bli levedyktig.
NÄr det gjelder DVD, skal man vÊre oppmerksom pÄ at det finnes sÄkalte soner. En film som er beregnet solgt i en sone, skal i utgangspunktet ikke kunne spilles av pÄ en DVD-spiller som er fra en annen sone. Poenget med sonene er at man ikke f.eks. skal kunne kjÞpe en film i USA, og spille den pÄ en spiller her i Norge. Dog, de fleste spillere leveres i dag "sonefrie", dvs. de kan spille filmer for andre soner enn den de er ment for. For vanlige DVD-spillere (de for kun video og lyd) er det mange som lar seg bygge om, eller rett og slett selges ombygget. For en del DVD-ROM-spillere for datamaskiner finnes det softwarebaserte lÞsninger som lar deg spille av andre soner enn spilleren i utgangspunktet kan.
Grunnen til at det ikke skal vÊre mulig Ä spille av filmer kjÞpt f.eks. i USA, er at filmene kommer tidligere pÄ markedet i USA og at filmene ikke har blitt kontrollert av Statens Filmtilsyn. Fram til nÄ har mange butikker selv importert sone 1-filmer og solgt disse, men i dag er det ikke lov Ä selge filmer i Norge som ikke er kontrollert av Statens Filmtilsyn.
SÄ, hvorfor i alle dager har unge Johansson sÄ mange DVD-filmer?
PÄ 80-tallet da jeg begynte Ä interessere meg for Ä se pÄ film, var det VHS som var tingen. Men jeg hadde liksom aldri lyst pÄ filmene selv. Joda, selve filmen - innholdet - men ikke kassetten. Kvaliteten holdt ikke mÄl. Jeg hadde selvsagt ingen visjoner om at det en dag skulle komme et format med en kvalitet som DVD, jeg hadde bare ikke lyst til Ä bruke penger pÄ noe som ga en sÄ dÄrlig lyd- og bildeopplevelse som VHS. Jeg leide heller filmene fra den lokale videosjappa og var fornÞyd med det. Resultatet er at jeg ikke har ene eneste VHS-film liggende noe sted.
I 1998 da DVD-formatet hadde vÊrt pÄ markedet ett par Ärs tid, kjÞpte jeg min fÞrste DVD-spiller. Det var en PC-basert drive som ogsÄ fungerte som CD-spiller. PÄ den tiden var ikke Pcene pÄ langt nÊr sÄ kraftige som i dag, og kvaliteten pÄ lyd og bilde var sÄ-sÄ. Til tross for dette - jeg var storfornÞyd. Jeg bodde pÄ dette tidspunktet pÄ Kolbotn. Jeg husker sÄ utrolig godt min fÞrste film. Husk at i 1998 var det ikke mange titler Ä fÄ tak i i butikkene i Norge. Jeg sto pÄ en Hysj-Hysj-forretning pÄ Vinterbro og tittet pÄ CD-plater. Jeg var som kjent DJ, og skulle pÄ spillejobb den samme kvelden jeg var pÄ platejakt. Laaangt bak i butikken sto det en liten hylle med et hÄndskrevet skilt: "DVD nyheter". Jeg smÄlÞp bort og jublet nesten av lykke. Den fÞrste butikken jeg var i med DVD-skiver! Juhuu! Sirlig trakk jeg ut en film fra den svÊrt beskjedne rekken med titler: Mars Attacks. Jeg kjÞpte den. De andre titlene var superdÄrlige i forhold - tenk det.
Det var stor stÄhei den natten jeg kom hjem fra spillejobben; nÄ skulle Kyrre se pÄ DVD. Jeg hadde tatt med PC og skjerm fra jobben og koplet den opp pÄ TVn med tre hundre ledninger. Potetgull, cola, kokosbolle fra 7-11, fjernkontrollen i hÄnda, bena pÄ bordet - jeg var klar. BÞyde meg frem og klikket "Play". BlÄskjerm. "Windows har oppdaget at du har dritit deg ut, og nÄ straffes du ved at du fÄr se deg denne irriterende blÄ skjermen. Sue me!"
Pokker i helvete og faens oldemor! Godt det ikke var sÄ lytt pÄ Kolbotn. Klokka var sikkert passert fire, og jeg hadde vÊrt vÄken helt siden klokka halv Ätte pÄ morgenen - nesten ett dÞgn. Men jeg SKULLE se DVD! Tre omstarter, bytte av drivere, sletting av noen programmer - endelig. Filmen begynte. Lykke.
MÄnedene som kom ble brukt til Ä jobbe pÄ ukedagene, DJ'e i helgene og bruke overskuddet pÄ DVD-filmer. Samlingen vokste sakte, saaakte men sikkert. Ikke sÄ mange mÄnedene etter meg kjÞpte ogsÄ Rune en DVD-spiller. Etterhvert startet en stille, men dog sÄ viktig konkurranse om hvem som hadde flest filmer. Jeg begynte Ä avansere fra Ä kjÞpe sone 2-filmer over disk til blodpris i Norge, til Ä bestille filmer fra DVD Express i USA. Sone 1-filmene var langt bedre (sone 2 pÄ den tiden sugde big time), de inneholdt mer extras og de var mye rimeligere - selv med frakt og moms.
Ja, jeg innrÞmmer det - konkurransen mellom Rune og meg tok litt av. Vi kjÞpte alt for mange filmer, og noen ganger ble det heller film enn mat. Da var det godt Ä ha et kredittkort som man kunne kjÞpe bÄde mat og DVD-filmer for - og bensin. Betalingen? Det ordner vi... jada... hehe... nesten alltid. Men det gikk da bra. Jeg har bÄde filmer og mat i dag - og mer enn 700 filmer.
Jeg har kanskje ennÄ ikke helt forklart akkurat hvorfor jeg har sÄ mange filmer. Saken er den, for Ä vÊre helt Êrlig, jeg aner ikke selv. Det er en luksusvare. Trenger det ikke. Det er klart at det gir meg noe Ä se filmen - og jeg kjÞper ikke Steven Segal-filmer! NÄr filmen er sett, er det ingen ting som tilsier at jeg mÄ beholde den. Men jeg gjÞr det. Hvorfor leier jeg ikke filmer? Da er det jo bare Ä levere dem tilbake etterpÄ - og ferdig med det. Nei, ingen god forklaring. Noen samler pÄ frimerker - andre samler pÄ DVD-filmer.
Happy DVD.

| < Forrige | Neste > |
|---|