kyrre.no

Ja, jeg innrømmer det gjerne - jeg har telefonangst. Jeg kvier meg for å ta telefonen, spesielt hvis jeg ikke kjenner nummeret. Det har skapt litt problemer for meg, og en god del uforstående kommentarer. Jeg har forsøkt å finne ut av hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og jeg tror jeg har funnet flere grunner til at det er slik.

Da jeg var yngre hadde jeg litt trøbbel med penger. Jeg gikk tidlig ut i arbeidslivet, og gjorde et par-tre feilsteg underveis som gjorde at jeg etter hvert skyldte penger både her og der. Jeg var selvstendig næringsdrivende uten at jeg selv visste om det. Jeg begynte som budbilsjåfør, og budbilselskapet sørget for å registrere mitt enkeltmannsforetak uten å fortelle det bort. De tok til og med regnskapet for meg uten å gi beskjed. Selvangivelsen for 1987 har jeg aldri sett ferdig utfylt, den fikk oppdragsgiveren min for en gjennomgang, og så leverte de den uten min underskrift.
I tillegg ble jeg lurt av en fyr som solgte meg en bil som like etter ble hentet av et inkassoselskap fordi det var heftelser på bilen. Selgeren lovte å slette gjelda, som var mye større enn han hadde oppgitt - men det gjorde han definitivt ikke. Det var ikke bare å surfe brreg.no på den tiden.

Som om ikke det var nok, solgte jeg varebilen min med tap for å få kjøpt bilen som ble hentet. Alt dette kostet meg over 50.000 kroner. Det beløpet slet jeg ganske lenge med å få betalt ned... og jeg måtte få hjelp av mamma og pappa. Samtidig som dette skjedde ble jeg kalt inn til førstegangstjeneste nesten ett år tidligere enn jeg hadde blitt forespeilet på sesjon. Jeg hadde ikke en krone oppspart (åpenbart), og regningene haglet inn. Bensinregninger, mobilregninger (javisst - i 1987 hadde jeg manuell mobiltelefon), og så videre. I løpet av et par år var jeg ganske langt nede økonomisk. Det eneste som holdt meg oppe var at jeg hele tiden hadde jobb, og at jeg fikk låne penger av foreldrene mine så jeg holdt nesa så vidt over vannet.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg var ganske tåkete på den tiden, jeg var ikke så opptatt av hva som skjedde rundt meg. Jeg var dessuten flink til å skjule problemene mine. Derfor skjedde alt dette uten at noen tok affære.

Så til det jeg tror kan være en av årsakene til at jeg har telefonangst. Alle kreditorer oppsøker folk på telefon (så sant de ikke er torpedoer). I perioden 1988 til 1993 hadde jeg minst én, eller gjerne flere kreditorer på nakken, som alle ville ha penger av meg. I perioder fikk jeg daglig telefoner hjem og på arbeidsplassen (hvis de fikk tak i det nummeret), og det førte til et så stort ubehag at jeg etter hvert anla denne telefonangsten. Jeg hadde jo ikke noe penger å gi dem - og jeg likte ikke måten de snakket ittill meg på. Jeg var 19 år gammel og i oposisjon så det holdt da dette begynte.

Det tok lang tid før jeg innså hvor tor innvirkning dette har hatt på meg. Jeg sliter fremdeles med å ta telefonen. Hvis jeg ikke aner hva det gjelder, så velger jeg å la være å forholde meg til det - selv om jeg vet hvem som ringer. Når nummeret ikke vises eller er ukjent, da svarer jeg konsekvent ikke. Litt artig er det at jeg ved et par anledninger ikke har fått mat hjemkjørt fordi jeg ikke har svart når sjåføren har ringt meg for å spørre om veien. Det kan kanskje også ha noe med at jeg er litt distré og klarer å glemme at jeg har bestilt mat mindre enn en time etter... ;)

I tillegg har det faktisk også hatt litt å si at jeg "aldri" har hatt ordentlig fri fra jobben. Uansett tid på døgnet, uansett dag i uken, uansett hvor i verden - så har telefonen ringt, og samtalen har handlet om jobb. Gjøre noe, finne noe, hente noe, levere noe, tenke noe. Jeg jobbet ofte 12 og 14 timer i ukedagene, og så satt jeg flere timer på kontoret både lørdag og søndag. Og når jeg da en sjelden gang var hjemme, så kunne du banne på at telefonen ringte. Det er ikke slik at jeg bærer nag til noen, det er rett og slett en forklaring på at jeg fremdeles skvetter litt når telefonen ringer. - Hva er det nå da, som ikke kan vente til i morgen! Det er søndag og jeg vil ha fri! Fri fra ALT!

Når jeg da i tillegg er en smule distré (har jeg nevnt det før?), så sier det selv selv at det blir krøll siden jeg ofte glemmer å ringe opp igjen når jeg er klar til å snakke med noen. Da er det noe annet jeg tenker på.

Jaja... ingen er perfekte... 

Kommentarer (0)