kyrre.no

Jeg husker ikke helt når frøet ble sådd, men jeg har en mail fra den 3. mai som forteller meg at jeg kjøpte flybillett til San Francisco. Den 10. mai kom Jack med hotellforslag. Siden gikk det slag-i-slag, og den 28. mai dro Kristin og Terje til Amerika. De dro hele to timer og tre kvarter før Jack. Jeg dro to dager etter, for jeg hadde lovet meg bort som toastmaster og DJ i bryllupet til fetter Robert.

Å fly til USA helt alene var utrolig deilig. Bare meg og min nyinnkjøpte Olympus m:Robe MP3-spiller. Jeg husker ikke stort fra selve flyturen, så det må ha gått veldig bra. Det jeg husker er at jeg ble møtt med navneskilt på flyplassen i San Francisco. Det var skøy. Så husker jeg at noen hadde lukket baklukevinduet på Explorern litt dårlig, så det spratt opp midt på highwayen på vei inn til downtown San Francisco. Det gikk et par minutter før Kristin kom seg. Hun husket sikkert den gangen hun fant åpningsknappen til bagasjelokket på Mustangen vi kjørte i 1996. "Hva er det?" "Det er sikkert knappen til..." POPP! I 120 km/t spratt lokket opp, gitt. Det var også skøy. Men det gikk bra. Begge gangene.

Her er den komplette reisebeskrivelsen. Det er Kristin som har skrevet den.

Lørdag 28. mai:
Dagen for avreise – i hvert fall for Terje, Kristin og Jack. Terje og jeg tok ledelsen, og dro fra Gardermoen klokken tolv, men ble nesten tatt igjen av Jack, som dro kvart på tre. Terje og jeg måtte bare en liten tur innom Tyskland. Lang flytur. Det morsomste som skjedde var at Terje fikk kaffeproblemer under heftig turbulens. Heldigvis er ikke flykaffen så varm. Og heldigvis er Terje så flink. Jack, på sin side, klarte seg også fint – sammen med 20 år gamle Camilla. Terje og jeg ankom San Francisco et knapt hestehode foran Jack, og sammen plukket vi opp leiebilen: En stor, hvit og fin Ford Explorer. Noen mindre problemer senere – enveiskjørte gater og slikt – fant vi også hotellet. Vel installert tok vi en tur ut og handlet litt øl og mat som vi tok med opp på rommet for å feire at vi endelig var fremme. Litt stusselig feiring, så klart, men det hadde jo vært en lang dag. Og det skulle bli en lang natt.

Søndag 29. mai:
Terje sov best. Jack og jeg våknet annenhver time eller så. Og Terje våknet hver gang jeg våknet, så han sov vel ikke akkurat godt han heller. Jack og jeg ventet bare på at det skulle bli morgen. Så da klokka ringte ble vi overlykkelige – bare for å finne ut at den var stilt på Kristins jobbtid, og bare var seks. Klokken halv ni kunne imidlertid endelig stå opp, og jeg visste endelig hva jet lag var. Etter morgenstellet gikk vi ut i vårt hyggelige nabolag og fant et okay frokoststed. Etterpå var planen å finne Friscos fine trikk og ta en tur, men det var laang kø, så vi tok beina fatt i stedet. Hele veien til Fisherman’s Wharf gikk vi – med en og annen avstikker. Vi ruslet rundt nede på havna, så over til Alcatraz, tittet på selene og noen mange måker. Spiste litt, drakk øl og ruslet enda mer rundt. Så kjøpte vi Alcatraz-billetter og tok deretter Chinatown på tilbaketuren. Så dovnet vi oss litt på hotellrommet med tv før middag på brasiliansk kafe. Pizza. Doggybagen ga Terje til noen av samfunnets utstøtte – han er så grei. Deretter mer dovning, tv og soving.

Mandag 30. mai:
Startet friskt etter de faste morgenritualene – uten frokost – med rask gange mot Haigth Ashbury. Det tok litt tid til tross for en glimrende kartleser, men vi kom da frem til slutt. Og der fikk vi endelig i oss frokosten. Veldig god frokost også. Dagen gikk med til mye titting, en god del shopping og øl. Finfint sted med mye rare folk. Så fikk vi plutselig dårlig tid, for Kyrre skulle jo hentes! Tok bussen fra hippieland – for første gang i USA – mot hotellet. Kastet i oss en sandwich fra Subway, og dro deretter ut til flyplassen. Det gikk over all forventning – det hjalp nok litt at vi hadde et skilt med Mr. Johansson. Kyrre ble installert sammen med oss på det ikke altfor store hotellrommet, og så bega vi oss ut i de kveldsskumle gatene på jakt etter mat. Vi fant et super 50-talls Diner der servitøren var så grei å flørte med oss alle sammen (”Death to the Pickle!”). Deretter tilbake til basen for å sove.

Tirsdag 31. mai:
Subway til frokost, før vi skyndet oss avgårde til Fisherman’s Wharf. Kaffe og is på havna og deretter gikk vi direkte i fengsel. Brukte rundt tre timer på audio tour og generell titting på fengselsøya. Fantastisk dyre- og planteliv. Tilbake på fastlandet spiste vi lønsj på en gaterestaurant: Chowder. I Bread Bowl, slik tre av oss hadde lært at man skulle gjøre. Sistemann kom for sent og måtte se misunnelig på. Så satte vi oss i bilen som vi pakket på morgenen, og kjørte ut av byen. Midt i rushtida, skulle det vise seg. Brukte altfor mye tid på å stå i kø, men kom oss da litt på vei. I åtte-tida fant vi en usedvanlig hyggelig by med et hyggelig motell og en hyggelig restaurant der vi fikk prøvesmake øl til middagen. Det ble vi litt sånn kjekkaser av, så vi ble modige nok til å gå på den lokale cowboybaren. Vi ble møtt av lange blikk og litt ukomfortabel stillhet, men vi fikk da servering og ble til alle Terjes låter var blitt spilt på jukeboxen. Og snart sov vi.

Onsdag 1. juni:
Opp tidlig: Frokosten var inkludert, men bare til ni. Det gikk så fint atte. Ute av rommet halv elleve og ferden gikk til Yosemite nasjonalpark. Vi kjørte litt feil, men det var en koselig detour, og til slutt var vi uansett fremme. Husket tilogmed å fylle bensin, men siden det var siste stopp på en stund, så betalte vi upris. Kan imidlertid ikke sammenlignes med norske priser, så vi var like blide. Kjøpte også brød og pålegg for å ha piknik i parken. Og det hadde vi. I tillegg hiket vi rundt en del og så fin natur, sjekket ut en campingplass, brøt håndbak og ble våte av fossen. Mange fine bilder tok vi også. Så forlot vi Yosemite med kurs mot Fresno. Var innom en Rite Aid på veien. Der har de mye. Litt forbi Fresno stoppet vi på et billig Days Inn, der vi sjekket inn, spiste på Denny’s og ville spille minigolf. Men den var stengt. Så da kjøpte vil øl som vi drakk på motellrommet. Jeg hadde for øvrig en morsom vits i forbindelse med minigolfen – som ingen satte pris på:

”Men hvorfor er det lys på banen, hvis det er stengt?” spurte Kyrre.
”Fordi ingen skal stjele hullene.”
Sukk..

Torsdag 2. juni:
Dette var den store kjøre bil-dagen. Frokost på Denny’s før ferden gikk mot Death Valley. Svingete veier tar lang tid, og vi var ikke fremme før utpå ettermiddagen. Men vi fikk oppleve å være under havoverflaten. Og 40 grader. Og ta mange bilder. Det rakk å bli mørkt før vi var ute igjen. Det hjalp ikke at vi måtte vente på følgebil for å kjøre forbi et skummelt veiarbeid-område. Her er jeg ironisk. Slo av en prat med vakta som hadde hørt om Lillehammer. Og OL. Men mest om Tonya Harding. Etter en lang og ganske så slitsom kjøretur i mørket kom vi endelig frem til Las Vegas i halv elleve-tiden. Der fant vi et Super 8-motell litt utafor sentrum og spiste middag på en tilhørende restaurant. Jack slapp å betale for ølen sin. Hvilket førte til en ny, fantastisk vits fra undertegnede:

”Hun har ikke skrevet opp ølen min.” sa Jack.
”Hun setter vel ikke pris på øl, da.”

Fredag 3. juni:
Spiste frokost på restauranten fra i går, og dermed var det på tide å gjøre Las Vegas. Vi kjørte ned The Strip og opp The Strip, sjekket et altfor dyrt motell og tok deretter inn på The Riviera. Det høres kulere ut enn det var, men det var komplett med casino i første etasje. Så da så. Deretter sjekket vi ut Vegas’ mange casinoer. Ikke alle, altså. Tok en øl her og en cosmopolitan der, og spilte bort en og annen seddel. Shoppet litt også, på et fint kjøpesenter med himmel og uvær, før vi ”plutselig” endte opp på Coyote Ugly på New York, New York. Der ble vi visst en stund. Gutter, altså. Så skulle Terje gamble, men da var alle bordene blitt for dyre. Fikk med oss litt utendørs show før beina var så ødelagte at vi krabbet tilbake til hotellet for litt nattmat.

Lørdag 4. juni:
Opp og avgårde til kjøpesenteret fra dagen før. Målet var å finne et sted som kunne tenkes å vise foppallkampen vår. Det var det ikke. I stedet spiste vi frokost – eller lønsj – på en meksikansk restaurant, og gikk deretter for å lete videre etter et sted som viste kampen. Det var det fortsatt ikke. Men på Treasure Island vant Terje 80 dollar, og da var vi ferdige med Vegas. I hvert fall for denne gang. En ørliten stopp på et kjøpesenter senere var vi ute av hotellet og på vår vei. Dvs, nesten. Måtte bare stoppe på en databutikk slik at Kyrre kunne kjøpe noe software. Stakk innom Hoover Dam også, så klart, som var varmt, men imponerende. I Kingman spiste vi på en Cracker Barrell. Hearty food. Et par timers kjøring senere var vi i Williams, som var målet for kvelden. Der tok vi inn på et ganske kjipt Days Inn med kjip service. Men rett ved siden av var det en Denny’s og vi hadde snakket om Denny’s-kaker hele dagen. Så da ble det sånn. Gulrotkake, ostekake, noe sjokoladegreier og noe karamellgreier. Og kaffe. Tilbake på motellrommet tittet vi på bildene vi hadde tatt så langt, litt på tv og så tok vi kvelden.

Søndag 5. juni:
Frokosten ble inntatt på Denny’s – så klart. Deretter satte vi kurs for Grand Canyon, der vi tilbrakt store deler av dagen. Skummelt og storslagent. Vi tok mange bilder. Mette på natur og slikt dro vi ut av parken for å finne et sted å spise. Det brukte vi så lang tid på at det samtidig ble på tide å finne et sted å bo. Byen vi valgte var Winslow, Arizona. Travellodge så fint ut, tenkte vi, men det skulle vise seg å være et godt eksempel på at man ikke skal skue hunden på hårene. For vi fikk rom bak den fine fasaden. Og der vokste det planter ut av veggen. Pytt, pytt. Byen hadde en finfin restaurant, Falcon, med god, meksikansk mat. Så da gjorde det ikke så mye at det tok en halv evighet før vi fikk den. Vi hadde jo god, kald øl. Etter på fikk jeg sett litt Buffy på motellrommet. Hurra.

Mandag 6. juni:
Mot bedre vitende tok vi også frokosten på Falcon. Ingenting å si på maten denne gangen heller, men det tok jo sin tid. På vei mot Santa Fe oppdaget vi et skilt som sa ”Petrified Forest”, og det kan man jo ikke bare kjøre forbi. Og det gjorde vi rett i. Å ikke kjøre forbi, altså. For det var stilig. Fire timer og en bensinstasjon-solsikke senere, var vi fremme i Santa Fe. Stakk innom en outlet, men den var skikkelig dårlig. Jack fant imidlertid en koffert, Kyrre fant en bag, og jeg fant et par sko. Så helt forgjeves var det ikke. I byen fant vi et kjempefint motell som hadde vært kjempedyrt hadde det ikke vært for den fantastisk kupongen vi hadde. 70 dollar natta i stedet for 110 dollar natta. Etterpå fant vi en super restaurant, med supert fôr og hjemmebrygga øl. Dagens gullkorn var det Jack som sto for da han forklarte hvorfor han var blitt som han var: ”Pappa hadde vel en slags finger med i spillet, han også.” Etter at Terje hadde drukket seg gjennom ølkartet returnerte vi til det fine motellet vårt, der Jack og jeg fikk massasje, Kyrre irriterte seg over nettilgangen, og Terje fikk sovne til Meg Ryan.

Tirsdag 7. juni:
Sto opp og spiste frokost på motellet. En hyggelig avveksling fra bacon, egg og poteter. Her var det frokostblandinger og melk, og toast. Ja, også kunne man steke sine egne vafler. Kom i prat med en fyr som var født i Norge, og som tipset oss om noe som het Tent Rock. En pussig skrue, men det hørtes interessant nok ut. Etterpå bada tre av oss i poolen, men ikke så lenge for det var grisekaldt. Når alle var ferdige med sitt fikk vi skyss av hotellbilen til downtown Santa Fe. I god tro tipset vi sjåførmannen, men han virket en smule overrasket. Det hindret oss imidlertid ikke i å tipse igjen da han kjørte oss tilbake igjen. Vi hadde en strålende dag i Santa Fe. Ruslet rundt og tittet på kultur og sånn, spiste lunsj, så et par kirker – en med en magisk trapp og historikk på norsk og shoppet litt. Vi ble hentet klokken fem, og mens Terje vasket klær og Kyrre gjorde noe annet, så fikk Jack og jeg trent litt i motellets treningsstudio. Som besto av en tredemølle, en step-maskin og en sykkel. Så fikset vi oss til middag på et sted vi spotta på vei fra downtown tidligere på dagen: Cowgirl Hall of Fame. Det ble god, amerikansk mat på et veldig kult sted med en veldig vennlig servitrise. Rundet av med hver vår margarita før vi tok taxi tilbake til motellet. Kyrre og Jacks mager var veldig store den kvelden. Jeg er så glad for at jeg fikk se det.

Onsdag 8. juni:
Opp klokka ni, dusjing og fiksing og frokost nesten i en fei, og så avgårde. Var så vidt innom en sånn pueblo, så litt på kunst, men fant ikke noe indianer-casino til Terje. Kjørte et godt stykke til, så noen bøfler, og så fant vi dette Tent Rocks. Der gikk vi oss en fin tur og så på rare steinformasjoner og klatret inn i en hule. Varmt og godt var det også. Etterpå havnet vi på en skikkelig landevei der kuene gresset i veikanten. Spiste sandwicher på en Denny’s, kjørte til en liten, forlatt spøkelsesby – det ligger kanskje i forlatt, det..? Til slutt kom vi da endelig til El Paso og fant et Red Roof Inn til en hyggelig pris. På den andre siden av veien lå et kjempe Wal-Mart, der vi shoppet, skannet varene selv og betalte. Moro. Jack syntes ikke det var moro. Så fant vi endelig Chili’s, som Terje og jeg lette sånn etter i fjor. Veldig nam mat og en servitør med store, fine muskler og gorilla-fjes. Kyrre fikk endelig maiskolben sin, og gutta fikk fargerike drinker. Dagen ble avsluttet med bildefremvisning på motellrommet.

Torsdag 9. juni:
Utsjekking og så frokost på Carrows. Jeg spiste pannekaker med jordbær og krem. Sunt og godt. Namnam. Deretter satte vi kursen mot Mexico! Nærmere bestemt Ciudad Juarez. Vi betalte en dollar og 65 for å komme inn, kjørte litt rundt, ble forvirret, fant grenseovergangen og ble snytt av vakta. Det kostet nok 19 mexikanske dollar, men siden vi er tullinger, betalte vi 19 amerikanske dollar. I tillegg ble vi kryssforhørt av den amerikanske grensevakta. Hyggelig. Men vi hadde da vært i Mexico. Stoppet et øyeblikk på en boot outlet i El Paso – for min skyld, så da kjøpte jeg et par. Bare for å være grei. Nå hadde vi plutselig litt hastverk: Siden klokka var blitt så mye, så så det stygt ut for Tombstone denne dagen, og da måtte vi gjøre litt om på reiseplanen. Litt uenighet måtte til, litt megling, lugging og kloring, før vi bestemte oss for å kjøre ned til Douglas, fremfor å sove et kjipt sted langs den kjipe Interstate’n. Det skulle vise seg å være en god beslutning. Douglas var en hyggelig liten by, og vi tok inn på et hyggelig Motel 6 – med hvert vårt rom! Dvs; hver vår seng fordelt på to rom. Spiste middagen på et steakhouse uten alkoholservering – men det var ikke noe problem hvis vi ville stikke ut og kjøpe noe for å ta med tilbake..! Etter middag sendte jeg gutta over til Mexico, mens jeg selv pleiet en teit hodepine med en CSI-episode. Gutta kom etter hvert tilbake med masse gode historier, og vi hoppet i poolen alle mann. Da vi ble kalde, dusjet vi litt, kledde på oss og shoppet nødvendigheter – øl – på bensinstasjonen. Så på tv og snakket sludder til det ble sengedags. Prøvde å ringe Lars, som ikke tok telefonen.

Fredag 10. juni:
Hehe. Kul vekking. Telefonen ringte på rommet til Terje og meg, og Terje tok den, i den tro at det var Kyrre og Jack som skulle vekke oss. Kjekt og greit åpnet han med ”Buenos Dias”, bare for å høre en dame i den andre enden plapre i vei på spansk. Litt spakere prøvde Terje og ymte frempå at engelsk kunne være en god idé. Damen i andre enden viste seg å være resepsjonisten på motellet som spurte pent om ikke vi kunne komme innom og betale for det andre rommet – som ikke var blitt trukket fra kortet til Kyrre. Og så greie var vi. Etter utsjekking ble det frokost på den lokale Denny’s. Jada, litt lei Denny’s nå, men vi hadde ennå ikke sjekket alt på menyen. Var fremme i Tombstone sånn i tolvtida, klare for å være kule cowboyer i kul cowboyby. Så en film om byens historie, ruslet rundt i støvete gater og fikk med oss en ”ekte” gunfight. Pang, pang. Moro, men varmt. Svetten rant. Sildre, sildre. Avsluttet med et besøk på Boothill Grave Yard, der alle de lovløse og noen lovlydige ligger begravet. Så tok vi fatt på den laange etappen mot San Diego. Stoppet kun for mat, fotografering av kule kaktuser og andre nødvendigheter, men kom likevel ikke lenger enn El Centro, drøye 100 miles fra San Diego. Der fant vi et Motel 6, og unnet oss to rom denne gangen også. Kjøpte en liten snack på McDonalds som vi inntok på rommet før leggedags.

Lørdag 11. juni:
Var superraske denne morgenen, og ute av rommet klokka ti. For å spare enda litt tid, ble frokosten kjøpt på 7-11 og spist i bilen. Ankom San Diego rundt halv tolv, parkerte bilen og tok en trolley ned til grensa. Derfra var det bare å traske over til Tijuana. Og der var det livlig, gitt. Vi var nærmest fritt vilt for alle mulige slags innkastere, og særlig apotekeierne var ivrige i tjenesten. Vi hadde imidlertid alle medisiner vi trengte og trasket langs hovedgata til vi fant en restaurant der de ikke prøvde å dra oss inn. Der spiste vi fajitas, burritos og tacos, samt hver vår Corona. Mer trasking etter lunsj, ikke så mye shopping, men Terje kjøpte sprit med larve. Vi gikk også til et kjøpesenter, men fant vel ganske raskt ut at vi egentlig ikke hadde så mye å gjøre på et mexikansk kjøpesenter. Så vi tok drosje ned til grensa igjen, der vi sto en time i kø for å komme tilbake til USA. Men grensevaktene var hyggelige, for en gangs skyld. Tok trolley’n tilbake til bilen, og så gikk ferden til L.A. Det ble en drøy kjøretur og mye telefonkontakt med Lars før vi endelig var fremme i huset hans i Ventura. Slo av en prat, men gjengen var sliten nå, så vi fant oss et slitent Motorlodge der vi nærmest stupte i seng. Uten mat. Jeg sov godt, men de andre hørte på naboene som hadde seg. Også var det visst jordskjelv også, men det merket vi ikke. Skuffende i grunn.

Søndag 12. juni:
Våknet sultne. Jeg først, til tross for at klokka ikke var mer enn ti på ni, og vekkerklokka ikke skulle ringe før ti. Etter hvert våknet også de andre og vi satte avgårde for å spise. Fant et hyggelig sted ikke så langt unna motellet og kunne endelig gafle i oss. Deretter fant vi et Motel 6 omtrent midt i mellom Ventura og L.A. – ikke lange biten unna et fantastisk outlet senter. Så da kunne vi endelig shoppe! Skikkelig! Der møtte vi også Lars, og brukte vel omtrent fem timer på senteret. Og mange penger. Etterpå ble Lars med tilbake til motellet vårt, der han utnyttet Terje ved å ta bilder til en skoleoppgave. Vi hadde blitt invitert med på grillfest til noen av vennene til Lars, så vi gjorde oss i stand til det, før vi spiste litt på Taco Bell. Hadde vel ikke helt tru på grillinga, og det gjorde vi rett i. Hentet Lars, som hadde dratt hjem i mellomtiden, og dro til Brenda. Det ble som ventet lite grilling, men like fullt en hyggelig kveld i selskap med ekte, amerikansk ungdom.

Mandag 13. juni:
Dette var Universal Studios-dagen. Alle kom seg opp i god tid, frokosten ble unnagjort på Subway, og den første riden var over allerede før tolv. Slett ikke verst. Det ble en finfin dag i solen, med kiling i magen, vann, spesialeffekter og filmstjerner. Parken stengte seks, hvilket var bra med tanke på alt annet vi skulle gjøre i løpet av kvelden. På vei mot parkeringen, shoppet vi litt i City Walken, i tillegg til at vi fikk med oss noen stjerner på den røde løperen: Jeg var den eneste som så Queen Latifah, mens vi alle fikk opptil flere glimt av Homsepatruljens Carson. Men spennende var det. Tilbake på motellet fikk alle freshet seg opp litt, før vi tok taxi til Main Street i Ventura, der vi møtte Lars. På den irske puben ... fikk vi god mat og godt øl, før vi drakk enda litt mer øl til de stengte klokka ett. Lars menget seg med de ansatte og fikk tips om et annet sted som hadde oppe til to, så da fortsatte vi der. Vi ble imidlertid kastet ut allerede kvart på – Kyrre ble tilogmed låst inne. Oppdraget var dermed gjennomført; gutta ble fulle og fikk oppmerksomhet fra pikene.

Tirsdag 14. juni:
Sov helt til halv elleve – i hvert fall de fleste av oss. Ble ferdig i tide til utsjekking også. Så gikk turen til Main Street, Ventura, der vi møtte Lars til frokost. Etterpå dro vi alle fem til Solvang for å smake vin. Det gikk på en time, mindre enn ventet og fryktet, og ikke mye senere var vi i full gang med å smatte på California-vin, blant annet den berømte Pinot Noir fra Sideways. Seks smaksprøver senere var vi ute og ruslet i den lille danske byen, spiste smørbrød og drakk Tuborg til lunsj og avsluttet med å kjøpe med oss litt vin. Så var det på tide å ta farvel med først Lars, og deretter Jack. Og så var de bare tre. Kyrre, Terje og jeg satte kurs nordover og stoppet i Morro Bay for natten. Etter å ha sjekket inn på et Econo Lodge, tok vi turen ned til havna. Vi så en sel og sjekket restaurantprisene, da noen plutselig kom og opplyste om tsunami-varsel etter et jordskjelv i Eureka i Nord-California. Det var fare for flodbølge langs hele kysten, og vi ble fortalt at det gjaldt å komme seg opp i høyden. Veldig spennende. Vi hadde selvfølgelig lyst til å bli for å se – i hvert fall jeg – men vi ruslet nå tilbake til motellet for å se på nyhetene. Halv ti ble varselet avblåst, så da stakk vi og kjøpte pizza som vi spiste på rommet.

Onsdag 15. juni:
Sto opp, pakket bilen og kjørte avgårde til neste stopp – Cambria – der vi skulle spise frokost. Koselig by, bra frokost. Og så var det endelig dags for Big Sur. Stoppet på veien for å titte på elefantsel og en drøss med ekorn. Big Sur sto helt klart til forventningene. Fantastisk sted med mye stilig skog og dramatisk kyst. Tok en liten trail til fin utsikt over en foss, og deretter kjørte vi på humpete og smal vei til en kjempestrand. Breathtaking. Intet mindre. Vi så også en lama, men den var skitten og uflidd. Sultne forlot vi Big Sur og spiste på en Denny’s i Monterrey. En times kjøring senere var vi fremme ved neste stopp, som var Santa Cruz. Der tok vi inn på et fint Travellodge med dansegulv på rommet, og stakk deretter inn i byen for å finne en kino. Og vi fant, vi fant, og kjøpte billetter til ”The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy”. Mens vi ventet på at filmen skulle begynne, kjøpte vi litt musikk og bøker. Filmen var storartet. Very funny indeed. Kjøpte kaker på Denny’s og spiste kaker mens vi så på bilder på motellrommet.

Torsdag 16. juni:
Sjekket ut og dro til Walnut Avenue Cafe for frokost. Beste frokosten på hele turen: Eggerøre med avocado og frisk frukt. Etterpå brukte vi noen timer på shopping, kaffe og nettsurfing på kafe. Da begynte det å regne. Makan. Vi som skulle gå på boardwalken og alt. I stedet ble hårting-shopping og gitar-titting for å please Terje, og da han var ferdig med det, fant vi ut at det var like greit å dra siden regnet ikke så ut til å gi seg. Var innom Los Gatos for å spise middag. Beste middagen på hele turen: Rørpasta med kylling, asparge, fløte og ingefær. Ankom etter hvert Frisco der vi tok turen over Golden Gate Bridge for Photo Op’s. Fant et motell etterpå, men det var fullt, så vi ble sendt til et annet som ikke var fullt. Ryddet i koffertene våre, så på tv og la oss trøtte og triste.

Fredag 17. juni:
Siste dagen. Dårlig gjort. Og vel vitende om dette, var vel ikke humøret det aller beste heller. Men ut skulle vi, før elleve, og det var vi. Inn med koffertene i bilen – for siste gang – og avgårde til Haight Ashbury, der Terje hadde unfinished businesses. Kredittkortene ble brukt heftig, særlig Terje, som inntok Amoeba Music med stjerner i øynene. Kyrre og jeg hadde t-skjorter å lage, og etter det hadde vi ikke stort mer å gjøre. Trasket opp og ned gatene, og gikk til slutt til Terje for å se hvordan han lå an. Han var på C. Så etter at Kyrre hadde fått tilfredsstilt sitt film-behov, så trasket vi opp og ned gatene litt til, før jeg kjøpte en is og vi satte oss for å vente. Bare ti minutter for sent joinet Terje vår loitering, og sammen fikk vi spist opp isen. Vi hadde ingen planer etter det, så vi satte fingeren på et kjøpesenter på Frisco-kartet vårt, og havnet på et kjøpesenter, der vi kom bare fem minutter for sent til ”Layer Cake”. En kul gangsterfilm, et par burgere og en club sandwich senere var vi på vei til flyplassen. Leverte inn bilen og gikk deretter for å sjekke inn. Der fikk vi tilbud om å melde oss frivillig til å stå over flyturen pga overbooking, og i så fall få en masse penger. Uaktuelt for min del, og for Kyrres også, men Terje meldte seg glatt. Så da tok vi farvel. Og så var de bare to. Men Terje dukket opp på flyet likevel, og bra var det, for ellers hadde jeg måttet sitte ved siden av en gæern tysker. Og snipp, snapp, snute, så var USA-eventyret ute.

Kommentarer (0)