kyrre.no

En gnålende lyd trenger inn i hjernen. Irriterende persistent. Kan den ikke bare slutte! Hodet begynner å virke. Det er vekkeklokka. Det er søndag. Det er fremdeles natt. Klokka er 04:30. Vi skal til Roma.

Når man er i Rom så gjør man som romerne.
Alle veier fører til Rom.
Rom ble ikke bygget på én dag.

Det er ikke langt fra kapitol til den tarpeiiske klippe. Det var bare å pelle seg ut av senga. Vi hadde 45 minutter på oss til å legge de siste tingene i kofferten før vi måtte gå. Ute hadde det snødd et par centimeter, og så fryst på. Det var panser-is på frontruta og iskaldt i bilen. Overraskende mange biler på veiene så tidlig om morgenen. Vi parkerte bilen på Gardermoen Parkering. Fot i hose. Bussen tok oss til terminalen, og så langt hadde alt gått som planlagt.

På vei inn i terminalbygget hørte vi slutten av en melding om problemer ved sjekkinn. Vi satte kursen mot Norwegians automater for å sjekke inn. For en sinnssyk kø! Den gikk til forbi de røde automatene. Vi måtte albue oss frem til en ledig rød boks. Å sjekke inn gikk så klart lett, men å bli kvitt bagasjen var en helt annen historie. Slik vi forsto det var det bagasjebåndet som var problemet, og køen sto stille. Det hadde visst vært problemer i to timer.

Så plutselig begynte det å skje noe. En mann kom og ropte opp alle som skulle til Krakow. Så gikk det ti minutter, så ropte han opp alle som skulle til Roma. Det var oss, det. Vi ble med hopen mot sjekkinskrankene, men ikke alle er like flinke til å lytte. Masse folk som ikke skulle til Roma stilte seg i køen. Det ble litt kaos, og en god del sniking. Vi kom da til slutt frem og fikk dumpet bagasjen. Sikkerhetssjekken gikk veldig raskt. Jeg måtte som vanlig ta av skoene. Er noen metallgreier i dem, gitt. Glemmer det fra gang til gang. Glemmer alltid skoene og beltet med den store metallspenna.

Da var det bare å traske mot Gate 30. På veien kjøpte vi to salater med ost og skinke og en flaske Bris Mango/Papaya. 164 kroner, takk. Jeez… Vi rakk å spise frokosten vår, og så var det klart for boarding. Rad 13 til 20 først, så all andre. Da vi sto i køen hørte jeg årets så langt beste uttalelse: Vi trenger ikke stå i kø! Vi har allerede fått tildelt seter, vi. Så de to damene i midten av 50-årene gikk rett forbi hele køen – og slapp unna med det. Utrolig. Vi bare lo, vi. Ut på tur – aldri sur.

Hvorfor var vi i så godt humør? Jo, i tillegg til at vi aldri er sure når vi drar på ferie, hadde det seg slik at denne flygningen opprinnelig skulle betjenes av XL Airways. Da jeg var på Gardermoen og tok bilder av det nye flyet til Norwegian på lørdagen, fikk jeg se et XL-fly stå parkert litt utenfor terminalen. Det så altså så slitent ut. Jeg grudde meg hele lørdagen på å fly med det fransk selskap og det eldgamle flyet. Mulig det ikke var så ille, asså – men i mine øyne var det litt skummelt. Gleden var til å ta og føle på da jeg så at Norwegian hadde satt inn UNICEF-flyet i stedet for. Første gang jeg flyr med det tegningkledde flyet. Veldig bra, asså. Flyet tok av bare noen få minutter etter tidsskjema – vi måtte de-ises først. Veldig bra flyvær, med lite skyer og medvind, som resulterte i 20 minutter kortere flytur – og som vanlig veldig bra personell om bord. Litt slitsomt med et par foreldre bak oss som hadde et sutrete barn med seg. Sutringen klarte vi å leve med – men hysjingen til foreldrene var mer enn irriterende. Heldigvis sovnet ungen. Vi også.

I Roma taxet vi i det uendlige. Det tok veldig lang tid før vi sto på italiensk jord. Vi ble busset inn til terminalbygningen, og så begynte den store venteperioden. Hvis noen syntes det tar lang tid å få bagasjen sin på OSL, da synes jeg de skal ta seg en tur til FCO en lørdag formiddag.

Ingen passkontroll – og plutselig sto vi i ankomsthallen og letter etter toget. €22 for to personer til Termini – Romas hovedjernbanestasjon. Toget var smekkfullt, og vi havnet i en kupé sammen med en gjeng nordmenn og en italiensk innvandrer. Nordmennene skravlet som nordmenn pleier, og innvandreren luktet så j*vlig vondt at jeg i perioder hadde problemer med å puste. Det var ganske ekkelt.

Endelig var vi i Roma. Midt i byen ankom vi, litt slitne og trøtte, og litt klare for å finne hotellet. AG hadde koll på kartet, og det var bare å gå den veien *peker*. Det var faktisk så enkelt. Vi gikk i rundt 15 minutter, og så var vi fremme. Hver gang jeg ankommer en ny by (for vi har aldri vært i Roma før), er alt litt skummelt. Ikke slik å forstå at jeg er redd - men alt ser så annerledes ut. Hotellet lå i en gate med en del tagging og slitne bygninger. Det var en del konstruksjonsarbeide på gang, så det så ganske rotete ut.

Hotel Baltic lå i tredje etasje, og vi måtte ringe på nede. Vi hadde ikke så mye å bære på, men det var altså slik at rommene ikke lå på samme sted som resepsjonen. Ergo måtte vi først opp med alt, sjekke inn, og så ned igjen, ut på gata, rundt hjørnet, 50 meter, inn i en ennå mer sliten bygning, opp trappa, inn nok en låst dør, og så inn til vårt rom. - Dette var ille, tenker du nå. Neida, det var ikke det. Vi fikk rom i en helt flunka ny del av bygget. Alle rommene var pusset opp helt fra bunnen. Det var ganske lite, men veldig fint. Vinduet vendte mot bakgården, så det var ikke noe trafikkstøy.

Vi la oss nedpå litt, men fant fort ut at vi ikke kunne bli på rommet. Vi var jo i Roma! Vi utstyrte oss med kamera og kart og satte kursen mot Historisk Sentrum. Synd vi ikke hadde skritteller, for vi hadde nok kunnet innkassere ett og annet gå-merke for innsatsen i de fem dagene vi var der. Første turistfelle vi traff på var Trevi-fontenen. Ett eller annet sted på veien kom vi over et stort oppbud av politibiler og brannbiler. De hadde sperret av et helt kvartal. Var det brann? Neida, det var en kranbil som hadde veltet. De holdt på med å bygge stilase, og kranbilen hadde stått helt inntil veggen da den veltet. Resultatet var både en veltet kranbil og et destruert stilase. Så klart vi tok bilder.

Ferden gikk videre til Spansketrappen. Scalinata di Spagna er designet av Francesco De Sanctis og begynner ved Piazza di Spagna og går opp til Piazza Trinità dei Monti og kirken Trinità dei Monti. Trappen består av 138 trinn, og ble finansiert av den franske diplomaten Stefano Gueffier (20 000 scudi). Trappen ble bygget i 1723–1725. Den har blitt restaurert flere ganger, siste gang i 1995.

Klokken nærmet seg middagstid da vi sto på toppen av trappa og tok bilder. La oss gå ned her. Vi hadde allerede blitt advart mot å spise på steder for nærme turistfeller, men vi måtte ha mat. Ikke så langt unna stoppet vi ved en liten pizzeria for å se på menuen. Helt greie priser. Vi tok sjansen. Det var garantert frossenpizza, men det smakte helt greit - og det var hyggelige folk som drev det.

Det vi la merke til i hele ferien, var at om vi holdt oss borte fra de stedene med mye folk, da smakte maten bedre, det var billigere, og de hadde en litt annen holdning til kundene. På turiststedene hadde selv små sjapper som den vi nettopp snakket om egne innkastere som haiet folk på fortauet. Slitsomt.

På vei fra pizzeriaen gikk vi forbi en klesbutikk med store avslag. Saldi var det over alt, og gjerne opp til 70 %. AG fikk seg en veldig fin genser for bare noen få euro. Den genseren trengte hun, for da vi kom tilbake på hotellrommet oppdaget vi at radiatoren ikke var skrudd på - og det var kanskje 14 grader på rommet. Vi lå der og hutret og frøs til vi sovnet.

Mandag 28. januar
Da vi våknet var det 144 grader på rommet. Cirka. Frokosten som var inkludert i romprisen var... interessant. Den besto av kaffe/cappuchino, appelsinjuice med 0,1 % juice og resten vann, to pakker med toast (kjeks i brødform), to smale panini, to søte bakelser, tre kuvertpakker smør, og tre kuverpakker syltetøy. Continental frokost. Slik spiser man altså frokost på kontinentet.

Etter gårsdagens gåing hadde vi nå godkjent nabolaget. Det så litt slitent ut, men det besto av normale folk, hotell og spisesteder. Vi bodde faktisk ikke så langt unna de virkelig fete hotellene. Kanskje ti minutters gange. Så, hva gjør man i Roma. Man opplever. Vi begynte med å kjøpe 24-timers busspass med en sightseeingbuss. Klokka var rundt ti, og det var kanskje fem grader i lufta. Sola begynte så vidt å varme - men det var hanskevær. Like pokker skulle vi sitte på en åpen buss og turistifisere på ekte. Vi valgte et veldig bra selskap (Journeys Of The Spirit). De hadde to ruter som dekket det meste av byen. Vi kunne hoppe av og på så mye vil ville, og vi kunne bytte rute på tre steder. Vi gikk for grønn rute først. Den tok oss gjennom det meste av byen og vi fikk et lite innblikk i hva vi burde se på, og i hvilken rekkefølge vi skulle gøre det. Da vi kom til enden på orange rute, hoppet vi av (en stopp for sent) og gikk ned til Colosseum. På veien dit kjøpte vi med oss panini og cola. For meg er Colosseum Roma, om du forstår. Sier du Colosseum, sier jeg Roma - og omvendt. Vi gikk ikke innenfor denne dagen; vi bare gikk på utsiden og kikket - og spiste maten vår.

Colosseum er et av de mest kjente og imponerende byggverkene i hele verden. Den ble påbegynt av keiser Vespasian i 72 e. Kr. Den øverste 4. etg ble bygget av Titus, og amfiteateret ble innviet i år 80. Bygningen forfalt i kristen tid, og deler av den ble ødelagt av et jordskjelv i 1349. Anlegget kunne romme 50 000 tilskuere, og alle hadde nummererte plasser. Da bygget ble åpnet ble 2000 gladiatorer og 900 dyr drept i løpet av de 100 festdagene. Bygningen er 188 m. lang, 155 m bred og 48 m høy, og er i travertin. Innvendig er det dessverre ikke mulig å holde store konserter eller lignende lenger, men store artister som Paul McCartney og Elton John har holdt konserter utenfor, med Colosseum som et bakteppe mot scenen.

AG hadde et sterk ønske om å se på Pantheon - så det gjorde vi. Det var ikke akkurat to minutter, så bena begynte å gi uttrykk for at vi hadde trasket en del to dager på rad.

Pantheon: Alle guders tempel er en av de best bevarte bygninger og mest betydningsfulle monument fra den romerske keisertidsarkitektur. Den ble bygget i 120-årene av keiser Hadrian og videre utbedret av Septimus Severus ca 200.

Vi prøvde også å finne en iskremsjappe AG hadde blitt fortalt om. Vi fant den ikke. Vi fant heller ikke noe sted å spise oppi der, så vi gikk like greit tilbake til Colosseum for å se den opplyst i mørket. Og så gikk vi for å spise. Vi var nesten helt oppe ved Termini da vi kikket inn i noen smårutete vinduer og fant Gallo Matto; Chicken House Ristorante e pizzeria. De skrøt av steinovn og god mat.

Tirsdag 29. januar:
Ny dag - mer gåing. AG begynte nok å bli bra lei av å høre om dobbeltsidige vannblemmer og støle legger. Mulig jeg ikke hadde gode nok sko med meg... Vi fikk i oss frokosten og gikk ned til Termini. Vi hadde enn å litt tid igjen på bussbilletten vår, og vi fikk sitte på til Vatikanet. Jeg har blandede følelser i forhold til en så mektig religiøs stat. Historisk viktig, men vanskelig å forstå. Som turist er det et selvsagt mål. Vatikanstaten er verdens minste stat. Pavestatens historie går langt tilbake, og var tidligere en stor verdslig stat som omfattet hele Midt-Italia. Da Italia ble samlet i 1861 ble mesteparten av Pavestaten en del av den nye statsdannelsen, men ved hjelp av militær støtte fra keiser Napoleon III beholdt paven kontroll over Roma og nærmeste omegn (Latium). De franske troppene ble trukket ut under den fransk-tyske krig i 1870, og italienske soldater rykket inn. Pave Pius IX isolerte seg heretter i Vatikanet og betraktet seg selv som fange. Det italienske herredømmet over Roma ble ikke anerkjent av pavestolen før i 1929. Da undertegnet pave Pius XI og Mussolini den såkalte Lateranoverenskomsten. Samtidig anerkjente Italia Vatikanstaten som en egen stat.

Staten er suveren og paven er overhode. Vatikanstaten er på bare 0,44 kvadratkilometer og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon, italiensk politi har ansvar for lov og orden i området., og har rundt 1000 innbyggere. På tross av størrelsen har den sine egne euro-mynter, eget postvesen, egen radio- og fjernsynsstasjon, og egen avis (L'Osservatore Romano). Den har også en jernbanestasjon, og 862 meter med jernbane. Vatikanstaten er verdens minste selvstendige stat i areal og folkemengde.

Vi måtte gjennom en metalldetektor og det var mørkkledde vakter abolutt over alt. Det er en annen ting jeg har lagt merke til med Roma. Antall politifolk og offisielle tjenestemenn i forhold til folkemassen er formidabel. Du skal ikke se deg mye rundt før du ser et politiskilt, en bil med blålampe, eller en fyr med mørk dress og solbriller som garantert har statlig ID-kort. Hvordan det i det hele tatt kan være noe kriminalitet i den byen, det forstår ikke jeg.

Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er verdens største kirke med et gulvareal på 21.477 m². Den ytre omkretsen er 1.778 m, og den er 186,35 m lang og 97,5 m bred. Midtskipet er 40 m høyt, og kuppelen 132,5 m. Det er 44 altere (mot den konstantinske kirkens 120), 11 kupler (inkludert hovedkuppelen), 778 søyler, 395 statuer og 135 mosaikkpaneler. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken. Den er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen Capella Papale.

Vi tuslet rundt i kirken, tok alle trappene opp til toppen av kuppelen, tok masse bilder, gikk ned igjen, fikk strekk i låret på vei ned, klagde over det, ble svett som en svamp, klagde over det, lette etter inngangen til Det sixtinske kapell, og klagde over at den ikke var lett å finne. Den var virkelig ikke det. Vi måtte helt ut, og 2,3 km til fots - der fant vi inngangen. Så var det like langt tilbake gjennom masse ganger og rom, trapper og tuneller til vi endelig fikk se det berømte taket i Det sixtinske kapell. AG fornøyd. Hun tok til og med bilder - som ikke var lov. Slemme AG!

Vi forlot Vatikanstaten og trasket mot lunsj. Vi fant et sted som hadde hvitt brød med ost og skinke inni. Namnam. Damen bak disken spurte: You eat here? Vi svarte: Yes. Vi betalte og gikk ut av døra og over til en utendørs salong og satte oss. Så ble vi fortalt at vi nok ikke kunne sitte der, for det var to priser: Én for å spise her, og én for å spise på et ståbord inne ved kassa. Kyrre ble muggen så det holdt og kastet halve matpakka i protest. Det hjalp, det. Vi gikk og gikk og gikk, og gikk litt til. Så handlet vi litt drikke på en butikk, og bla-bla-bla, bla-bla-bla, bla-bla-bla, bla-bla-bla som AG ikke lar meg få fortelle bort.

Onsdag 30. januar
Frokost. Phu... ikke mer sukker og knekketoast nå... I dag var det Foro Romano som skulle besees. Vi tuslet rundt i den gamle parken nesten hele dagen. Det var en del å se på.

Mer tekst kommer

Her er bildene. Klikk det lille for å se de store.

Kommentarer (0)