kyrre.no

Det er tirsdag og vi begynner på vår sjette dag i USA. Noen av oss begynner å falle inn i rutiner som om vi var hjemme. Som å sove lenge, for eksempel. AG lå og stirra i taket fra fem til sju, og da var hun lei - så hun sto opp og vekket oss andre. I dag hadde vi noen timers kjøring foran oss, så vi måtte komme oss avgårde så tidlig som mulig.

Vi var ute av hotellet før åtte og dro for å kjøpe frokost på Subway og kaffe på Starbucks. Vi var litt tidlig ute, så Subway hadde ikke åpnet ennå. Vi gikk en runde på kjøpesenteret og kjøpte inn lunsj mens vi var i gang. Det var lurt, for i nasjonalparken vi skulle til var det ikke stort å få kjøpt. Etter handleturen, en 6" Sub og litt kaffe, pekte vi GPS'en på Yosemite National Park og gasset på. Vi stoppet et par ganger og så på utsikten, men det var om å gjøre å være effektive. Vi visste at dette kom til å bli en lang dag. Ingen tid å miste.

Det første vi gjorde var å stoppe ved en liten snøklatt på siden av veien. Som Kristin sa: "Vi gikk over bekken etter snø". For vi måtte hoppe over bekken for å komme til snøen. Jeg plumpa så klart, men med mine flotte nye sandaler gjorde ikke det noe. De tåler vann. Det kostet $20 å kjøre inn i parken, og billetten gjelder for sju dager. Kristin og jeg mimret uavbrutt fra turen i 1999. Utrolig at ikke AG kastet oss ut av bilen. Vi ropte ut hver gang vi kjente igjen noe, og hver gang vi mente at vi husket noe vi hadde gjort ble det diskutert - og diskutert litt mer. Første stopp inne i selve parken (nesten en times biltur innover) var ved Pothole Dome. Det er en diger stein som vi gikk opp på. Vi holdt på å dø av utmattelse. Nå skal dere som leser dette huske på at vi befant oss på nesten 3000 meters høyde, og det er ganske tynn luft så høyt oppe. Vi tålte ingen ting. Pusten gikk og pausene ble hyppigere og lengre etter hvert som vi klatret oppover. Det var bratt, varmt og slitsomt. Vi kom oss opp til toppen, og for en utsikt det var. Mektige fjell på alle kanter, og spennende og uvant flora over alt.

På veien ned til Visitor Center stoppet vi og tok noen bilder av Half Dome - en merkelig fjellformasjon høyt oppe i fjellet. Nå begynte magene våre å gi beskjed om hva klokka var. Vi svingte inn på en rasteplass nede ved et elveleie. Det var ganske mange andre der, og vi satte oss på en benk litt borte fra mengden. Som nevnt kjøpte vi mat i butikken på morgenen, og det var lurt. Vi så ikke et eneste spisested på veien gjennom parken. Omtrent midtveis i måltidet flerret et hagleskudd stillheten som torden fra klar himmel - og en mannsstemme brølte ut; "Get out of here!". Vi skvatt noe grønnjævlig, og AG utbrøt: "Er det en bjørn, eller?". Jeg på min side tenkte at nå var det ille ute med oss. Dette måtte være en psycho som hadde begynt å skyte vilt rundt seg. Det var ikke det - det var en bjørn AG hadde sett. Joda, en vaskeekte nord-amerikansk brunbjørn! En dame fikk til og med tatt bilder av den - vi fikk se dem etterpå - for AG var tøff nok til å spørre pent om vi kunne.

Etter denne voldsomt traumatiske hendelsen ble AG og Kristin spurt av en (etter sigende) råkjekk Park Ranger om de hadde noen spørsmål til det som nettopp hadde skjedd. Jeg hadde nonchalant gått på do rett etter skuddet - og fikk bare med meg slutten på storyen. Park Rangeren hadde blitt tilkalt etter at noen hadde observert en bjørn i området, og han fyrte av en "rubber bullet" i baken på bjørnen - som selvsagt rømte stedet. Måten parkvakta oppførte seg på ga en klar indikasjon på at dette var en dagligdags oppgave. Jeg må innrømme at jeg inntil i dag aldri har tatt advarselsskiltene om bjørn spesielt alvorlig. Særlig vi noen gang ville komme til å støte på en bjørn... men så dette. Og AG - som faktisk så bjørnen - dette kommer hun aldri til å la oss glemme - at vi IKKE så bjørnen. BUGGER!

Vi måtte videre. Passe opprømte over hendelsen kjørte vi lenger inn i parken. Vi skulle se på en foss som Jack, Terje, Kristin og jeg sjekket ut i 2005. Vi parkerte bilen (alt for langt unna) og vralta først over et jorde, så over en vei, så langs en vei, så innover en asfaltert gangvei, så opp en bakke, bort, ned, opp - og så var vi fremme. Noe i den duren. Men så skuffet vi ble. Det var jo ikke mer vann i denne fossen enn i kjøkkenspringen i huset på Fetsund. I 2005 hadde vi omtrent ikke kunnet gå over brua, og vi ble kliss våte alle sammen. I år fikk jeg én vanndråpe på hånda. Vi var riktignok i området en måned tidligere, men den forferdelige tørken i år har nok mesteparten av skylda. For å kompansere for skuffelsen hoppet vi oss oppover steinene og nærmere selve fossen. Vi fikk vasset litt i en kulp, og vi ble våte i håret av fossefallet.

Nå var klokka blitt sent, og vi måtte komme oss avgårde. AG surtet fordi hun ikke hadde sett ekorn ennå, og Kristin sa skarpt: "Hallo? Bjørn?". Vi gikk oss litt vill på vei til bilen, og helt tilfeldig spratt et ekorn ut på fortauet foran oss. AG fikk jaggu i både pose og sekk. Etter en liten stopp på en bensinstasjon for å proviantere var det raka vegen til Mammoth Lakes - og nok et Motel 6. Vi kom frem rundt 20:30 og gikk rett for å spise. På en italiensk restaurant med det klingende navnet "Perry's", ga vi oss i kast med en veldig god BBQ Chicken medium size pizza. Der fikk vi vite at denne restauranten ble etablert en gang på 1970-tallet - og hadde alltid vært italiensk. Kristin og jeg spiste frokost her da vi var i USA i 1999, og mente bestemt at det ikke så slik ut da. Det gjorde nok det...

Vi ruslet tilbake til motellet for å skrive reisebrev og sove.

Motell: $77,96
Maks antall meter over havet: 3022
KM kjørt: 465,2
Bensinforbruk: 1,09 l/m

GPS-tracking
Fra South Lake Tahoe til Yosemite
Fra Yosemite til Mammoth Lakes

Kommentarer (0)