kyrre.no

Vann er alle motorsyklisters fiende. Vann og vind. Disse to elementene kommer ofte sammen. Demotiverende og farlig.

Når man kjører bil har man fire hjul med flere kvadratcentimeter dekkflate mot asfalten. På en sykkel er det kun to hjul, og kontaktflaten er minimal. Du kan jo en gang legge merke til en motorsykkel foran deg. Det er så vidt du kan se at hjulene berører asfalten.

Da kan du sikkert selv tenke deg hvor lite som skal til før en motoryklist ligger på veien og lurer på hva som skjedde. Kombinasjonen vann og drivstoffsøl er uggne saker. Spesielt diesel. Du kan noen ganger se det som en blå og lilla film som glinser i vannet på asfalten. Treffer man noe slikt i en sving, kan det gå rett vest. Det gjelder å holde tunga rett i munnen og konse på å holde sykkelen så rett som mulig, uten å miste svingen. Å dra for langt ut i svingen er fort gjort hvis man blir redd og stivner. Det skjedde en gang på vei inn mot Kitzbühel. Jeg hadde alt for høy hastighet inn i en sving, og bremset midt i svingen. Sykkelen rettet seg opp, og jeg var helt på den hviten stripen før jeg fikk kontroll igjen. Ups...

Vind er også noe å tenke på. Da jeg kjørte mellom Praha og Østerrike hadde jeg sidevind som noen ganger ikke var til å tro. Enkelte ganger brukte jeg hele bredden på veien fra vinden tok tak i meg, til jeg var tilbake der jeg begynte. Regndressen fungerte som rene seilet. Ordet "fokkeslask" har fått helt ny mening i mitt hode etter denne turen.

Hva er nå så ille med en regndress? Redd får å bli mobba for fargen? For det første er regndressen varm, for det andre er den stor og gjør det umulig å se i speilene, og ikke minst tok altså vinden tak i den og dro meg rundt på veibanen. Fargen... tja... litt redd for å bli mobba...

Du får kanskje nå en følelse av at jeg ikke tenkte på noe annet enn at det er farlig å kjøre motorsykkel i dårlig vær? Du har litt rett. "Hva hvis"-tanker sloss med "Drit i det, skjer det så skjer det"-tankene. Gleden reduseres en del hvis man tenker for mye på slikt.

Jeg hadde mye dårlig vær på turen, og jeg lærte meg til å slappe av. Det er rett og slett så enkelt som at man tilpasser farten til forholdene, og legger inn en solid sikkerhetsmargin, så går alt bra. Jeg hadde ikke en eneste skummel opplevelse. Ingen hjulspinn, ingen sladder, ingen blokkering av hjul (ikke på vått føre i alle fall), og omtrent ingen nesten-ulykker (hadde noen slik som da jeg bremset i svingen).

Heldigvis kjørte jeg sammen med svært fornuftige karer. De tok ingen sjanser, og tempoet ble holdt nede når det var glatte veier.

Det er et par andre ting som dukker opp når det regner. En ting er å holde meg tørr, en annen ting er å holde bagasjen tørr. Jeg hadde et trekk til tankveska som holdt den tørr. Toppboksen er ikke egentlig helt vanntett, men det kom aldri noe vann inn i den. Bagen bak meg er garantert vanntett, og ga meg ingen bekymringer. Bekymringen kom da jeg ble litt slapp på vei hjem, og lot være å ta på trekket på tankveska. Det var vann i lufta, men ikke nok til at jeg reagerte. Ved utløpet til en lang tunnell, åpnet himmelen seg. Det var ingen steder å stoppe, og jeg trodde mesteparten av vannet ble skøvet unna av kåpa på sykkelen. Så feil kan man ta. Da jeg kom til hotellet den kvelden, var absolutt alt i tankveska vått. Klær, toalettsaker, passet mitt, mobiltelefonen - og digitalkameraet paja helt. Da jeg tok ut minnekortet rant det vann ut av det. Resultatet av min dumhet var et kassert kamera, og et falmete pass.

Kommentarer (0)