kyrre.no

Lykkerus gjorde det vanskelig å tenke klart. Avreisen hjemover ble utsatt til siste mulighet, et valg jeg selvsagt ikke angrer på. Det ble jo slik en fin historie å fortelle...

Gørill kom på visitt til Nice onsdag 14. juli for å møte meg (og hennes to venninner Vera og Randi). Vi ville jo selvsagt ha så mye tid sammen som mulig, og jeg bestemte meg for å reise hjemover på lørdag - selv om jeg visste at det kom til å bli knapt med tid til å rekke Kiel-ferga på søndag.

Klokken 11:00 kjørte jeg ut på motorvei A8 nord for Nice. Da hadde jeg sulla rundt i byen nesten en time med lite bensin for å finne veien ut. Hva er galt med konsekvent skilting til hovedveier?

Jeg fikk en bitteliten forutanelse om at turen ville bli någet strabasiøs allerede da jeg sjekket ut av hotellet. Visakortet ville ikke gjennom, enda jeg visste at det var penger på konto. Igjen kranglet Visakortet da jeg omsider fant en bensinstasjon like ved motorveien. Oh well, det er vel disse sløve franskmennene som ikke kan bruke kortleseren, tenkte jeg.

Lite trafikk og deilig temperatur. Jeg satte opp tempoet og dundret norover. Like før Genova tok jeg av til en motorvei som skulle føre meg rundt Milano, og ikke gjennom. Med bil i fjor ble jeg stående i lang kø - noe som ikke er å anbefale på motorsykkel. Det er for varmt både for føreren og for motoren.

Da jeg var på høyde med Milano, men litt lenger vest, tok jeg feil avkjøring. Det var elendig skilting, og veikartet mitt var dårlig. Ikke ett eneste veinummer stemte overens med mitt kart. Jeg tok en råsjans og dro i den retningen jeg ville - nordover. Det gikk ikke så bra.

Jeg endte opp på en fjellovergang som ikke akkurat hadde motorveistatus. Da jeg oppdaget fadesen trodde jeg det var like greit å fortsette. Det var ikke det. Jeg burde ha snudd. Distansen var ikke mer enn 40 kilometer lenger, men snitthastigheten gikk i dørken. På motorveien hadde jeg rundt 115 km/t i snitt, på disse fjellveiene med hårnålssvinger og kumøkk i veibanen ble det vel kanskje 30? Jeg klarte ikke mer enn 66 mil på lørdag, på et antall timer som burde ha bragt meg mer enn 90 mil nordover hvis jeg hadde kjørt riktig.

Ikke misforstå, det var en flott tur over fjellet. Helt sant! Grønt og fint. Masse koselige småsteder hist og pist. Problemet var at småstedene hadde ikke bensistasjoner, og de få som hadde tok ikke Amex. Og ja, det var noe galt med Visakortet. Det hadde kommet i kontakt med de kraftige magnetene på tankveska, og magnetstripa på kortet var slettet. Jeg klarte med nød og neppe å betale for bensinen i en liten sløv italiensk landsby da kortet ikke lot seg bruke. Heldigvis hater jeg utenlandske mynter, så jeg slenger dem bare i ei lomme eller noe. 13 Euro skulle mannen ha. 13,50 hadde jeg.

På vei ned fra fjellet begynte det så klart å regne. Det plasket ned i timesvis. Klokka åtte på kvelden kapitulerte jeg. Jeg hadde funnet tilbake til motorveien, og fikk øye på et hotell. Jeg gadd ikke spørre hva det kostet en gang.

Kvart over åtte dagen etter slapp jeg clutchen ut og ga gass. KADUNK! Jeg hadde glemt å ta av skivelåsen, men jeg hadde bare rullet sakte frem på grunn av en ryggende bil. Lykken sto meg bi. Ingen skade skjedd. Å stå på grensen mellom Sveits og Tyskland med ødelagt bremsekaliper og skive var ikke spesielt fristende.

Resten av søndagen var en salig blanding av oppe-humør og nede-humør. Jeg begynte å bli lei av å sitte sammenkrøket over en bensintank som måtte fylles hver 20. mil. Lei av å måtte gå av sykkelen hver 10. mil for å knekke opp de stive lemmene. Lei av å høre drønnene fra de tyske bilistene som pushet lydmuren i jakten på mer fritid, eller noe slikt. Lei av å lure på om jeg skulle dra på regndressen på grunn av de mørke skyene. Lei av å glemme å putte inn øreproppene. Lei av å stoppe for å putte inn øreproppene. Lei av å lure på om dekkene som begynte å bli lovlig slitte holder helt hjem. Lei av å se avstandsskilt som viste at det var langt igjen.

Plutselig var jeg blid som en smørbukk. Smilte og trallet og lo inne i hjelmen. Hva som fikk meg opp og hva som tok meg ned, det vet jeg ikke. Humøret var litt farlig også. Jeg hadde et par utblåsninger som resulterte i at jeg presset toppfarten på biken. Når jeg passerte 180 km/t og ennå ville ha mer, da fant jeg ut at jeg trengte noe å spise på.

Utover dagen gikk humøret ut på dato. Jeg ble apatisk. Satt der i 150 - 160 km/t og så tomt fremfor meg. Titting i speilet og forbikjøringer ble rutine. Av sykkelen, hoppe litt rundt. På igjen. Ut på motorveien. Stram gasswire. 1. gear til 9000 o/min, 2. gear til 9000 o/min, 3. gear til 9000 o/min, 4. gear til 9000 o/min. Flatt jern til 6. gear var tomt. Lav hodeføring for å unngå vindpresset. Tanker og ikke-tanker rundt i hodet. Time etter time.

Plutselig (!) var jeg i Hamburg. En sms til mams om geografisk rapport - svar tilbake: Oj, nå kjører du fort! Jeg gjorde det. Jeg gjorde unna litt mer enn 140 mil på litt under 14 timer. Med tanke på at jeg stoppet én gang i timen; først for å hvile så for å tanke, sier det seg selv at jeg har kjørt som en mann.

Litt før elleve på kvelden rullet jeg inn i garasjen til et hotell i Aalborg på nordspissen av Jylland. Opp seks etasjer og inn på et deilig rom med utrolig myk seng. Og dyne, ekte dyne. Ikke bare et laken - men dyne! Og TV med engelsk-språkelige programmer - udubbet! Og NRK1! Og TV2! Jeg var i himmelen?

Har du noen gang hatt skikkelig influensa? Eller omgangssyke med oppkast en hel natt? Når du våkner er kroppen støl. Vond fra topp til tå. Slik var det da jeg våknet mandag morgen. Jeg var blå på venstre tommelpute. Jeg hadde hatt feberdrømmer. Jeg var varm og klam. Kroppen tryglet og ba om å få slippe mer motorsykkelkjøring. Det var som å stå opp etter en skikkelig guttetur på byen - etter å ha blitt banka opp av en gjeng sinte kvinnfolk!

Mandag: Litt mat, og så ut - i regnet. Søndagen hadde gått uten noe regn. De siste seks milene til fergeleiet på mandag ble en våt opplevelse. Jeg droppa regndressen, men tok på trekket på tankveska. Smart valg. Det var en sann fryd å kjøre ombord på Color Festival og vite at det kun er igjen noen få kilometer når jeg ankommer Oslo havn.

Man kan farte over uten lugar for rundt 600 kroner. For 450 ekstra fikk jeg utvendig lugar på 6. dekk. Jeg sov et par timer, så handlet jeg taxfree, så sov jeg et par timer til. Klokka sju kunne jeg konstantere at ferien var over. Da parkerte jeg sykkelen utenfor huset på Furuset. Jeg klappet biken på snuta og takket for turen.

For en tur...

Kommentarer (0)