kyrre.no

Det var med stor glede i magen (les: sommerfugler) at jeg gikk og la meg på kvelden tirsdag 23. august i år. Jeg skulle jo på tur. Langtur på motorsykkel. Alt var pakket klart, sykkelen var sjekket i alle bauer og kanter, og alle billetter var booket og betalt. Jeg var veldig klar for ferietur!

Først litt video
Dette klippet viser en forbikjøring der jeg feilgearer like før en sving. Gearspaken stoppet mellom to gear og det tok litt tid før jeg fikk den inn i gear igjen. Det var litt scary siden 85% av bremsingen på langturer skjer med motoren - og ikke med bremsene. At jeg kjørte så fort på en strekke med en fotgjengerovergang, får nå være en annen sak...

Bakgrunnen for turen
La meg gi deg en kortversjon av historien bak denne turen. I november 2004 surfet jeg et britisk brukerforum på internett for folk med samme type sykkel som meg (det er mange tusen solgte Suzuki SV650 og SV1000 i Storbritannia). Under tittelen 'Eurotour' fant jeg en post som handlet om planlegging av Eurotrip 2005 (dette er altså noe som har blitt gjennomført flere år på rad). Jeg holdt et øye med forumet i ukene som fulgte, og i mars 2005 bestemte jeg meg for å henge meg på turen.

En mail ble sendt til primus motor, Steve Jelly, med en offisiell forespørsel om å få være med. Etter bare noen timer lå det svar til meg i postboksen. Joda, Kyrre fra Norge var velkommen. En som gladelig kjører 850 km fra Kiel for å treffe en gjeng engelskmenn i Calais i Frankrike FØR selve ferien begynner, han må jo være spik pine gal - og det passet bra inn i profilen til de andre, skrev han i mailen. Frøet var sådd, og i månedene som fulgte fikk jeg delta i planleggingen som gjorde at turen ble litt mer virkelighet for hver dag som gikk. Kjøreruter skulle velges og hoteller skulle bookes. Totalt fra den første mailen jeg sendte, ble det utvekslet 311 e-poster. Det sier litt om aktivitetsnivået på denne gjengen.

Litt mye luksus, kanskje?
Onsdag 24. august. Drøye fem måneder etter min første mail var det endelig blitt onsdag 24. august, og jeg skulle altså på motorsykkeltur. Jeg våknet selvsagt grytidlig. Lys våken og veldig spent. Hele kroppen sitret etter å sette i gang. I tolv-tiden startet jeg opp biken utenfor blokka, og satte kursen mot fergeleiet. Det tar meg under ti minutter å kjøre, så jeg hadde godt med tid. På kaia møtte jeg flere likesinnede. Et par på sykkel med sidevogn var på vei til et treff i Luxembourg. En annen skulle ta tog fra Hamburg til München og feriere østover. Veldig hyggelige folk. Motorsyklister er som regel det. Vi diskuterte været. www.cnn.com/weather/ hadde meldt opphold, men utrygt for regnbyger i Nord-Tyskland. Vi håpet alle at vi slapp unna bygene.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på å fortelle om overfarten med Kiel-fergen. Kort fortalt er den en hyggelig opplevelse å være med Color Line. Hyggelig betjening, fine båter, rolige omgivelser, rett og slett en fin start på ferien. Jeg hadde flottet meg litt i år, og hadde en to-roms lugar (det visste jeg ikke før jeg sto der selv). Utrolig unødvendig, men utrolig deilig med så mye plass og luksus. Etter en bedre middag på en av HMS Kronprins Haralds restauranter, gikk jeg og la meg. Før jeg sovnet fikk jeg med meg værmeldingen på TV. Det så ikke så bra ut for Nord-Tyskland.

Værgudene liker meg ikke
Torsdag 25. august. Klokka 09:30 la båten til kai i Kiel, og vi kjørte i land tjue minutter senere. Jeg vinket de andre motorsyklistene farvel, og satte kursen mot Frankrike og Calais. Det er alltid noe som må fikses i starten av en slik ferie, og jeg brukte litt tid på å pakke om veskene mine. Tankveska var litt for høy, og regndressen min var bare i veien. I ellevetiden hadde jeg stoppet fire ganger for å fikse på småting. Det er prisen man betaler når man bor så nærme fergeleiet at ingenting blir testet ut på vei til fergen.

I tolvtiden var jeg endelig tilfreds. Veskene satt skikkelig, øreproppene var rullet og stappet så jeg slapp unna hørselsskadende vindstøy, regndressen var festet forsvarlig på passasjersetet, jeg hadde full tank, kartet lå i kartlomma på tankveska, og magen hadde fått i seg et par baguetter. Så begynte det å regne. Typisk. Først bare lett regn som tørket opp med en gang, og så bøttet det ned. På med regndressen. Det er aldri morsomt å kjøre i regn. Kaldt, dårlig sikt, dårlig grep på veien; passe demotiverende. Det kan høres litt rart ut, men av to onder trives jeg bedre i bøtteregn enn rett etter at det har sluttet å regne. Vannstøvet som virvles opp bak biler og lastebiler på Autobahn legger seg som et fint grått filter på visiret. Jo mindre vann på veien, desto finere vannstøv. Det gjør det vanskelig å lese skilter, å se ned på kartet blir umulig, og man må konsentrere seg veldig mye mer på trafikken.

Feilnavigering
Dette vannstøvet pluss litt misvisende skilting gjorde at jeg tok feil vei like etter Duisburg. Meningen var å følge A40 vestover mot Antwerpen. Jeg klarte å forville meg inn på A3 mot Køln. I regnværet oppdaget jeg ikke dette før jeg var i Køln. På en rasteplass fikk jeg orientert meg, og fant ut at hvis jeg tok A44, så ville den føre meg inn på veier som ville treffe A40 i Antwerpen - som jo var det stedet jeg hadde pekt meg ut som overnattingssted. Perfekt. Tut og kjør.

Å finne A44 skulle vise seg å være vanskelig. Jeg surra rundt i utkanten av Køln i en times tid. 'Menn spør ikke om veien', er en myte som er bekreftet opptil flere ganger. Til slutt sluttet jeg å være mann, og kjørte inn på en bensinstasjon for å få hjelp. Jeg hadde nå forvillet meg inn i den lille byen Pulheim (som jo er et festlig navn for oss nordmenn - omtrent like festlig som Knüllstrasse som ligger øst i Tyskland).

Mannen på bensinstasjonen snakket ikke så godt engelsk, så jeg måtte ty til kundene. En forretningsmann i BMW kunne fortelle meg at det ikke fantes noe som het A44 - men derimot A4! La meg få nevne at det var fra Microsoft Autoroute 2005 jeg hadde skrevet ut kart for reisen mellom Kiel og Calais. Tusen takk for de to ekstra timene dette kostet meg, lillemyk!

Dobbelt så lang kjøretid
Med den feilen avdekket, var det grei skuring. Jeg kjørte A4/E40 til Aachen, A76 - A2 - E314 og E313 til Antwerpen. Det hadde sluttet å regne, og jeg fortsatte en times tid til etter Antwerpen og stoppet til slutt på et veihotell rett etter Gent. På grunn av feilnavigeringen kjørte jeg 104 km lenger enn nødvendig. Totalt den dagen kjørte jeg 799 km, og på grunn av alle stoppene og rotingen rundt Køln, ble det nesten ti timers kjøring - nesten dobbelt så mye som turen burde ha tatt uten regn, uten feilnavigering, og med bedre pakket sykkel før avreise. Man lærer litt hvert år.

- Hvorfor har han ikke investert i GPS, spør du deg kanskje nå. Jeg hadde det. Jeg trodde imidlertid at det var plankekjøring å komme seg fra Kiel til Calais, og lot lomme-pc'n ligge i tankveska under hele turen. I regnvær med regntrekk er den uansett ikke mye verdt. Det skulle da også vise seg at det nok ikke hadde hjulpet meg så mye å ta den frem (lomme-pc'n, altså). På et eller annet tidspunkt på turen hadde noe kommet borti strømknappen, og lomme-pc'n var nå tom for strøm. Dette er en noe utdatert lomme-pc-modell, og all software var slettet.

Det er veldig godt å få av seg kjøreklærne etter en slik tur. Å komme inn på hotellrommet og ta en lang og varm dusj er bedre enn det meste. Jeg overnattet på et helt greit hotell. Dobbeltrom til EUR 65 inkludert frokost. Damen bak disken snakket bra engelsk, og jeg spurte om de hadde sikker parkering til biken. Joda, så klart hadde de det. Hun ledet vei, og stoppet ved en diger skyvedør i hotellets spisesal. Skipsgulv og flotte møbler. Jeg begynte å le litt, og sa at jeg neppe ville ha råd til å erstatte det dyre gulvet. Biken var søkkvåt og møkkete etter mange mil og timer på motorveien. Jeg kunne da vel ikke parkere her? Jo, ja... hun var litt enig i den påstanden. Enden på visa ble at jeg fikk parkere inne på varemottaket på baksiden av hotellet. Varmt og avlåst. Jeg kunne legge meg uten å tenke på bikens sikkerhet, i alle fall.

Sol, sol og atter sol
Fredag 26. august. Etter frokost kjørte jeg ut biken fra varemottaket. Ut i sola. For et vær det hadde blitt. Helt skyfri himmel og noen-og-tjue grader. De siste tjue milene var bare moro. Jeg ankom Calais like før elleve. Jeg orienterte meg litt for å finne ut hvor togstasjonen var, før jeg satte meg ved en fortauscafé og tok et par tre cola i sola. Jeg hadde jo all verdens av tid. Engelskmennene kom med ferge fra Dover i England halv fire. Med litt mat i magen inntok jeg sovestilling på en gressplen like ved der syklene skulle lastes inn på toget. To timer sov jeg, noe som kostet meg en fin liten solforbrenning i panna. Det var spennende å skulle møte nye mennesker med en panne like rød og lysende som nesa til Rudolf etter årets juleball.

Engelskmennene var forsinket. Personellet som skulle sørge for innsjekking og pålasting av kjøretøy på toget, maste ujevnt. Når skulle 'vi' laste på syklene. 'Vi', sa jeg - de andre har ikke kommet ennå! Jeg har ingen billett, og jeg kan ikke kjøre på sykler som ikke er her! Hallo - franske folk, ass. Omsider kom de - med unntak av Pete og Virginie som hadde fått elektriske problemer med alarmen like før de skulle dra. De mistet den første fergen, og stressa som gale for å komme med neste.

Det gikk bra, og alle fikk kjørt syklene på toget. Måten det ble gjort på, var at vi kjørte syklene inn på vanlige biltransportvogner, parkerte midt i kjørebanen, og så ble syklene dratt ned på demperne og bundet fast til hver side både foran og bak. Når feste-mannskapet var ferdige var det helt umulig å rokke på syklene. De sto dønn fast! Godt å vite, siden toget tross alt kjører ganske fort og lenge.

Litt lav standard
Vi fikk tildelt sovekupéer, hvilket ikke var helt slik vi hadde forestilt oss det. Det var bare skinntrukne sittebenker som ble omgjort til senger ved å vippe opp seteryggene. Ikke sånne fine skinnseter, neida, disse var gamle slik som på T-banen i Oslo på 80-tallet. Lufta inne på toget var i tillegg veldig varm og klam. Jeg skulle dele én slik kupé med to andre - vi så ikke akkurat frem til en hel natt med så mye utstyr (som ikke akkurat luktet blomster), og tre snorkende mannfolk i 30-åra.

Heldigvis var personellet omborg engelske, så vi fikk ordnet opp i misnøyet. Det viste seg at toget var mindre enn kvartfullt, og vi kunne få hver vår kupé. Nå steg humøret flere hakk. Vi måtte bare love å ikke rote så mye, og kun bruke sengetøy fra én av kupéene - de betalte nemlig for renhold pr. kupé som var brukt. Dagen etter la vi bare alt sengetøyet tilbake i den kupéen vi tok det fra.

Vi hadde en utrolig festlig kveld. Ikke slik å forstå at vi ble så veldig fulle, det var vel heller det at alle sammen hadde stresset veldig de siste dagene, alle var veldig spente på turen, og jeg var spent på de nye menneskene jeg skulle bli kjent med. Denne kvelden i barvogna var forløsende på mange måter.

GP-tunnelen i Monte Carlo
Lørdag 27. august. Jeg våknet av at det luktet saltvann fra det åpne vinduet. Sist jeg så ut var det åkrer og daler så langt øyet kunne se. På høyre side av toget kunne jeg nå se badestranden i Cannes. Toget kjører en rute på vestsiden av de franske alpene, og kommer inn i en bue litt syd for Cannes og følger strandlinja opp til Nice.

I Nice hoppet vi av toget og fikk frokost (inkludert i billetten) på en liten café ved perrongen. Det tok litt tid før vi kunne kjøre av syklene, så vi fikk i oss en del mat. Vi var ganske fornøyde, selv om kroppen nå tydelig kjente at vi ikke hadde spist skikkelig mat siden lunsj dagen før.

Å losse syklene var like enkelt som å laste dem. Vi var av toget og klare for første etappe i ellevetiden, halvannen time etter at toget stanset. Vi tok en kjapp runde i Nice, før vi satte kursen mot Monaco. Det var stor stemning rundt det å få kjøre GP-tunnelen i Monte Carlo - hvilket vi gjorde. Det var litt mye trafikk, så det ble ikke den store opplevelsen. Like fullt, nå har vi gjort det.

Åtte grader og tåke
En regel hadde vi laget oss før vi dro: Vi skulle i den grad det var mulig, unngå motorveier. Vi hadde da ikke tatt oss alt det bryet det er å komme så langt syd, bare for å sitte og humpe på tre-felts motorveier sammen med overivrige franske bilister uten respekt for motorsyklisters sårbarhet. Vi holdt oss til de mindre veiene, som gjorde at jeg fikk sett mer av Monaco, Nice og Cannes enn noen gang før. I Cannes kom vi inn på et uungåelig stykke motorvei, og da begynte de første regndråpene å falle.

Vi fulgte den berømte N85 fra Cannes til Castellane, og så over fjellet på D955 og D908 til like ved Barcelonnette, og videre på D902 over Col du Vars mot Briancon. I utgangspunktet er dette veier som får fliret til å sitte godt under hjelmen. Fliret ble dessverre erstattet med grimaser. Det bøttet ned med regn hele dagen fra vi forlot Cannes. På det høyeste var vi helt oppe på 2247 moh, og det var glatt, iskaldt, tåkete og dårlig sikt. Det er utrolig krevende å kjøre på slike veier under slike forhold. Meningen var å kjøre D902 hele veien til Briancon, men siden det regnet kjørte vi inn på 'Route de liaison internationale ou nationale' N94 ved Guillestre. Det var nesten blitt mørkt da vi omsider kom frem til hotellet, og vi lempa inn en bedre middag (så klart), og gikk til sengs.

Dette hotellet hadde forøvrig den herligste 'vakthunden' jeg noen gang har sett. Diger og hårete, og ikke spesielt lite kosete. Ingen fikk rotet seg til å ta bilde av den - dessverre.