A+ A A-

Eurotour på MC 2005

  • Overordnet kategori: Artikler
  • Kategori: Motorsykkel
  • Treff: 4681


Det var med stor glede i magen (les: sommerfugler) at jeg gikk og la meg på kvelden tirsdag 23. august i år. Jeg skulle jo på tur. Langtur på motorsykkel. Alt var pakket klart, sykkelen var sjekket i alle bauer og kanter, og alle billetter var booket og betalt. Jeg var veldig klar for ferietur!

Først litt video

Dette klippet viser en forbikjøring der jeg feilgearer like før en sving. Gearspaken stoppet mellom to gear og det tok litt tid før jeg fikk den inn i gear igjen. Det var litt scary siden 85% av bremsingen på langturer skjer med motoren - og ikke med bremsene. At jeg kjørte så fort på en strekke med en fotgjengerovergang, får nå være en annen sak...

Bakgrunnen for turen

La meg gi deg en kortversjon av historien bak denne turen. I november 2004 surfet jeg et britisk brukerforum på internett for folk med samme type sykkel som meg (det er mange tusen solgte Suzuki SV650 og SV1000 i Storbritannia). Under tittelen 'Eurotour' fant jeg en post som handlet om planlegging av Eurotrip 2005 (dette er altså noe som har blitt gjennomført flere år på rad). Jeg holdt et øye med forumet i ukene som fulgte, og i mars 2005 bestemte jeg meg for å henge meg på turen.

En mail ble sendt til primus motor, Steve Jelly, med en offisiell forespørsel om å få være med. Etter bare noen timer lå det svar til meg i postboksen. Joda, Kyrre fra Norge var velkommen. En som gladelig kjører 850 km fra Kiel for å treffe en gjeng engelskmenn i Calais i Frankrike FØR selve ferien begynner, han må jo være spik pine gal - og det passet bra inn i profilen til de andre, skrev han i mailen. Frøet var sådd, og i månedene som fulgte fikk jeg delta i planleggingen som gjorde at turen ble litt mer virkelighet for hver dag som gikk. Kjøreruter skulle velges og hoteller skulle bookes. Totalt fra den første mailen jeg sendte, ble det utvekslet 311 e-poster. Det sier litt om aktivitetsnivået på denne gjengen.

Litt mye luksus, kanskje?

Onsdag 24. august. Drøye fem måneder etter min første mail var det endelig blitt onsdag 24. august, og jeg skulle altså på motorsykkeltur. Jeg våknet selvsagt grytidlig. Lys våken og veldig spent. Hele kroppen sitret etter å sette i gang. I tolv-tiden startet jeg opp biken utenfor blokka, og satte kursen mot fergeleiet. Det tar meg under ti minutter å kjøre, så jeg hadde godt med tid. På kaia møtte jeg flere likesinnede. Et par på sykkel med sidevogn var på vei til et treff i Luxembourg. En annen skulle ta tog fra Hamburg til München og feriere østover. Veldig hyggelige folk. Motorsyklister er som regel det. Vi diskuterte været. www.cnn.com/weather/ hadde meldt opphold, men utrygt for regnbyger i Nord-Tyskland. Vi håpet alle at vi slapp unna bygene.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på å fortelle om overfarten med Kiel-fergen. Kort fortalt er den en hyggelig opplevelse å være med Color Line. Hyggelig betjening, fine båter, rolige omgivelser, rett og slett en fin start på ferien. Jeg hadde flottet meg litt i år, og hadde en to-roms lugar (det visste jeg ikke før jeg sto der selv). Utrolig unødvendig, men utrolig deilig med så mye plass og luksus. Etter en bedre middag på en av HMS Kronprins Haralds restauranter, gikk jeg og la meg. Før jeg sovnet fikk jeg med meg værmeldingen på TV. Det så ikke så bra ut for Nord-Tyskland.

 

Værgudene liker meg ikke

Torsdag 25. august. Klokka 09:30 la båten til kai i Kiel, og vi kjørte i land tjue minutter senere. Jeg vinket de andre motorsyklistene farvel, og satte kursen mot Frankrike og Calais. Det er alltid noe som må fikses i starten av en slik ferie, og jeg brukte litt tid på å pakke om veskene mine. Tankveska var litt for høy, og regndressen min var bare i veien. I ellevetiden hadde jeg stoppet fire ganger for å fikse på småting. Det er prisen man betaler når man bor så nærme fergeleiet at ingenting blir testet ut på vei til fergen.

I tolvtiden var jeg endelig tilfreds. Veskene satt skikkelig, øreproppene var rullet og stappet så jeg slapp unna hørselsskadende vindstøy, regndressen var festet forsvarlig på passasjersetet, jeg hadde full tank, kartet lå i kartlomma på tankveska, og magen hadde fått i seg et par baguetter. Så begynte det å regne. Typisk. Først bare lett regn som tørket opp med en gang, og så bøttet det ned. På med regndressen. Det er aldri morsomt å kjøre i regn. Kaldt, dårlig sikt, dårlig grep på veien; passe demotiverende. Det kan høres litt rart ut, men av to onder trives jeg bedre i bøtteregn enn rett etter at det har sluttet å regne. Vannstøvet som virvles opp bak biler og lastebiler på Autobahn legger seg som et fint grått filter på visiret. Jo mindre vann på veien, desto finere vannstøv. Det gjør det vanskelig å lese skilter, å se ned på kartet blir umulig, og man må konsentrere seg veldig mye mer på trafikken.

Feilnavigering

Dette vannstøvet pluss litt misvisende skilting gjorde at jeg tok feil vei like etter Duisburg. Meningen var å følge A40 vestover mot Antwerpen. Jeg klarte å forville meg inn på A3 mot Køln. I regnværet oppdaget jeg ikke dette før jeg var i Køln. På en rasteplass fikk jeg orientert meg, og fant ut at hvis jeg tok A44, så ville den føre meg inn på veier som ville treffe A40 i Antwerpen - som jo var det stedet jeg hadde pekt meg ut som overnattingssted. Perfekt. Tut og kjør.

Å finne A44 skulle vise seg å være vanskelig. Jeg surra rundt i utkanten av Køln i en times tid. 'Menn spør ikke om veien', er en myte som er bekreftet opptil flere ganger. Til slutt sluttet jeg å være mann, og kjørte inn på en bensinstasjon for å få hjelp. Jeg hadde nå forvillet meg inn i den lille byen Pulheim (som jo er et festlig navn for oss nordmenn - omtrent like festlig som Knüllstrasse som ligger øst i Tyskland).

Mannen på bensinstasjonen snakket ikke så godt engelsk, så jeg måtte ty til kundene. En forretningsmann i BMW kunne fortelle meg at det ikke fantes noe som het A44 - men derimot A4! La meg få nevne at det var fra Microsoft Autoroute 2005 jeg hadde skrevet ut kart for reisen mellom Kiel og Calais. Tusen takk for de to ekstra timene dette kostet meg, lillemyk!

Ekstra lang kjøretid

Når den feilen var avdekket var det grei skuring. Jeg kjørte A4/E40 til Aachen, A76 - A2 - E314 og E313 til Antwerpen for å unngå å rote meg bort i Brussel. Det hadde sluttet å regne, og jeg fortsatte en times tid til etter Antwerpen, og stoppet til slutt på et veihotell rett etter Gent. På grunn av feilnavigeringen kjørte jeg 74 km lenger enn nødvendig. Totalt den dagen kjørte jeg 922 km, og på grunn av alle stoppene og rotingen rundt Køln, ble det nesten ti timers kjøring - et par timer mer enn turen burde ha tatt uten regn, uten feilnavigering, og med bedre pakket sykkel før avreise. Man lærer litt hvert år.

- Hvorfor har han ikke investert i GPS, spør du deg kanskje nå. Jeg hadde det. Jeg trodde imidlertid at det var plankekjøring å komme seg fra Kiel til Calais, og lot lomme-pc'n ligge i tankveska under hele turen. I regnvær med regntrekk er den uansett ikke mye verdt. Det skulle da også vise seg at det nok ikke hadde hjulpet meg så mye å ta den frem (lomme-pc'n, altså). På et eller annet tidspunkt på turen hadde noe kommet borti strømknappen, og lomme-pc'n var nå tom for strøm. Dette er en noe utdatert lomme-pc-modell, og all software var slettet.

Det er veldig godt å få av seg kjøreklærne etter en slik tur. Å komme inn på hotellrommet og ta en lang og varm dusj er bedre enn det meste. Jeg overnattet på et helt greit hotell. Dobbeltrom til EUR 65 inkludert frokost. Damen bak disken snakket bra engelsk, og jeg spurte om de hadde sikker parkering til biken. Joda, så klart hadde de det. Hun ledet vei, og stoppet ved en diger skyvedør i hotellets spisesal. Skipsgulv og flotte møbler. Jeg begynte å le litt, og sa at jeg neppe ville ha råd til å erstatte det dyre gulvet. Biken var søkkvåt og møkkete etter mange mil og timer på motorveien. Jeg kunne da vel ikke parkere her? Jo, ja... hun var litt enig i den påstanden. Enden på visa ble at jeg fikk parkere inne på varemottaket på baksiden av hotellet. Varmt og avlåst. Jeg kunne legge meg uten å tenke på bikens sikkerhet, i alle fall.

Sol, sol og atter sol

Fredag 26. august. Etter frokost kjørte jeg ut biken fra varemottaket. Ut i sola. For et vær det hadde blitt. Helt skyfri himmel og noen-og-tjue grader. De siste tjue milene var bare moro. Jeg ankom Calais like før elleve. Jeg orienterte meg litt for å finne ut hvor togstasjonen var, før jeg satte meg ved en fortauscafé og tok et par tre cola i sola. Jeg hadde jo all verdens av tid. Engelskmennene kom med ferge fra Dover i England halv fire. Med litt mat i magen inntok jeg sovestilling på en gressplen like ved der syklene skulle lastes inn på toget. To timer sov jeg, noe som kostet meg en fin liten solforbrenning i panna. Det var spennende å skulle møte nye mennesker med en panne like rød og lysende som nesa til Rudolf etter årets juleball.

 

Engelskmennene var forsinket. Personellet som skulle sørge for innsjekking og pålasting av kjøretøy på toget, maste ujevnt. Når skulle 'vi' laste på syklene. 'Vi', sa jeg - de andre har ikke kommet ennå! Jeg har ingen billett, og jeg kan ikke kjøre på sykler som ikke er her! Hallo - franske folk, ass. Omsider kom de - med unntak av Pete og Virginie som hadde fått elektriske problemer med alarmen like før de skulle dra. De mistet den første fergen, og stressa som gale for å komme med neste.

Det gikk bra, og alle fikk kjørt syklene på toget. Måten det ble gjort på, var at vi kjørte syklene inn på vanlige biltransportvogner, parkerte midt i kjørebanen, og så ble syklene dratt ned på demperne og bundet fast til hver side både foran og bak. Når feste-mannskapet var ferdige var det helt umulig å rokke på syklene. De sto dønn fast! Godt å vite, siden toget tross alt kjører ganske fort og lenge.

 

Litt lav standard

Vi fikk tildelt sovekupéer, hvilket ikke var helt slik vi hadde forestilt oss det. Det var bare skinntrukne sittebenker som ble omgjort til senger ved å vippe opp seteryggene. Ikke sånne fine skinnseter, neida, disse var gamle slik som på T-banen i Oslo på 80-tallet. Lufta inne på toget var i tillegg veldig varm og klam. Jeg skulle dele én slik kupé med to andre - vi så ikke akkurat frem til en hel natt med så mye utstyr (som ikke akkurat luktet blomster), og tre snorkende mannfolk i 30-åra.

Heldigvis var personellet omborg engelske, så vi fikk ordnet opp i misnøyet. Det viste seg at toget var mindre enn kvartfullt, og vi kunne få hver vår kupé. Nå steg humøret flere hakk. Vi måtte bare love å ikke rote så mye, og kun bruke sengetøy fra én av kupéene - de betalte nemlig for renhold pr. kupé som var brukt. Dagen etter la vi bare alt sengetøyet tilbake i den kupéen vi tok det fra.

Vi hadde en utrolig festlig kveld. Ikke slik å forstå at vi ble så veldig fulle, det var vel heller det at alle sammen hadde stresset veldig de siste dagene, alle var veldig spente på turen, og jeg var spent på de nye menneskene jeg skulle bli kjent med. Denne kvelden i barvogna var forløsende på mange måter.

GP-tunnelen i Monte Carlo

Lørdag 27. august. Jeg våknet av at det luktet saltvann fra det åpne vinduet. Sist jeg så ut var det åkrer og daler så langt øyet kunne se. På høyre side av toget kunne jeg nå se badestranden i Cannes. Toget kjører en rute på vestsiden av de franske alpene, og kommer inn i en bue litt syd for Cannes og følger strandlinja opp til Nice.

I Nice hoppet vi av toget og fikk frokost (inkludert i billetten) på en liten café ved perrongen. Det tok litt tid før vi kunne kjøre av syklene, så vi fikk i oss en del mat. Vi var ganske fornøyde, selv om kroppen nå tydelig kjente at vi ikke hadde spist skikkelig mat siden lunsj dagen før.

Å losse syklene var like enkelt som å laste dem. Vi var av toget og klare for første etappe i ellevetiden, halvannen time etter at toget stanset. Vi tok en kjapp runde i Nice, før vi satte kursen mot Monaco. Det var stor stemning rundt det å få kjøre GP-tunnelen i Monte Carlo - hvilket vi gjorde. Det var litt mye trafikk, så det ble ikke den store opplevelsen. Like fullt, nå har vi gjort det.

Åtte grader og tåke

En regel hadde vi laget oss før vi dro: Vi skulle i den grad det var mulig, unngå motorveier. Vi hadde da ikke tatt oss alt det bryet det er å komme så langt syd, bare for å sitte og humpe på tre-felts motorveier sammen med overivrige franske bilister uten respekt for motorsyklisters sårbarhet. Vi holdt oss til de mindre veiene, som gjorde at jeg fikk sett mer av Monaco, Nice og Cannes enn noen gang før. I Cannes kom vi inn på et uungåelig stykke motorvei, og da begynte de første regndråpene å falle.

Vi fulgte den berømte N85 fra Cannes til Castellane, og så over fjellet på D955 og D908 til like ved Barcelonnette, og videre på D902 over Col du Vars mot Briancon. I utgangspunktet er dette veier som får fliret til å sitte godt under hjelmen. Fliret ble dessverre erstattet med grimaser. Det bøttet ned med regn hele dagen fra vi forlot Cannes. På det høyeste var vi helt oppe på 2247 moh, og det var glatt, iskaldt, tåkete og dårlig sikt. Det er utrolig krevende å kjøre på slike veier under slike forhold. Meningen var å kjøre D902 hele veien til Briancon, men siden det regnet kjørte vi inn på 'Route de liaison internationale ou nationale' N94 ved Guillestre. Det var nesten blitt mørkt da vi omsider kom frem til hotellet, og vi lempa inn en bedre middag (så klart), og gikk til sengs.

Dette hotellet hadde forøvrig den herligste 'vakthunden' jeg noen gang har sett. Diger og hårete, og ikke spesielt lite kosete. Ingen fikk rotet seg til å ta bilde av den - dessverre.

Hell i uhell

Søndag 28. august. Deja vu. Vi sovnet til rå og fuktig luft, og våknet til strålende sol og tørre veier - akkurat slik jeg opplevde det på vei til Calais. En rask frokost på en café i Briancon, og vi satte kursen mot fjellene. Vi fulgte N91 ca 28 kilometer nordover, og kjørte inn på D902 (igjen) og kjørte over Col du Calibier. Denne veien er bratt og hasardiøs. Det er nesten loddrette fjellvegger på den ene siden av veien, og like lodrette stup på den andre siden - uten autovern av noe slag. Det gir en litt spesiell følelse å kjøre hårnålssvinger i slike omgivelser. Det er hemningsløst vakkert, og jeg ville ikke vært foruten denne turen på noe som helst vis.

 

På vei ned fra Col du Calibier-passet skjedde det som ikke skal skje på en slik tur; en i gruppen kjørte av veien. Det satte et lite støkk i med da jeg kom frem til ulykkesstedet. En motorsykkel lå midt i veien, og føreren satt på gresset i veikanten. Alle de andre hadde allerede kommet frem (ja, jeg var litt tregere enn de andre). - Er alt i orden med Taran, var det første jeg sa da jeg stoppet sykkelen. Til alt hell hadde han bare slått seg litt i helen. Sykkelen derimot, den var ferdig. Selv om alt sto bra til med mannen, fikk jeg en liten reaksjon på hendelsen. Jeg måtte jobbe for ikke å få tårer i øynene. Mulig synet som møtte meg, og tankene som slo meg gjorde sterkere inntrykk enn jeg forventet.

Taran kom ned en lang bakke, og entret en lang og oversiktlig venstresving i bunnen. Det var 60-grense på stedet, og vi har anslått farten til å ha vært noe lavere enn det (alt ble filmet). I svingen var det en bussholdeplass, og i forbindelse med den hadde det franske veivesenet lagt en fotgangerovergjeng midt i svingen. Taran ga gass ut av svingen slik normale folk gjør, uheldigvis var han på en av de hvite stripene da han gasset på - og bakhjulet slapp. Fotgangerovergjengen lå i sola, det var tørr asfalt, men malingen var såpeglatt. Damien, som lå foran Taran, hadde nøyaktig samme hastighet, men lå mellom stripene - og ingenting skjedde.

Det er egentlig helt utrolig at det gikk så bra som det gjorde. Taran traff et metall-stengsel som brukes til å sperre av områder for ferdsel. Bak gjerdet sto en leca-vegg - det gjør det ikke lenger. Tarans rygg knuste veggen, og gjerdet fungerte som en sprettert og kastet Taran ut på veien igjen. Sykkelen traff like nedefor leca-veggen, inn i noe som var mye hardere, og svingarmen på bakhjulet knakk. End of trip. Han skal nok være glad for at han brukte ryggskinne den dagen!

Når uhellet først er ute er det viktig å vite hva man skal gjøre, og man må være godt forberedt. Taran hadde tegnet reiseforsikring til £43 før han reiste, og denne skulle vise seg å være gull verdt. Han fikk transportert biken til et verksted, han fikk taxi tilbake til hotellet (ca. 10 mil), tog til Grenoble, og fly hjem - alt dekket for drøye fem hundre kroner. Sykkelen var fullverdiforsikret, og Taran er nå i full gang med å finne ny bike.

Blandede følelser

Denne hendelsen fikk oss alle til å tenke oss om to ganger før vi kastet oss inn i svingene. Hastigheten gikk noe ned - faktisk på resten av turen. Etter at vi var sikre på at Taran ville bli hentet, fortsatte vi andre på vår tur.

Vi kjørte til venstre inn på D926 og tok Col de la Croix de Fer. Vi lunsjet på det høyeste punktet (2067 moh), og kunne se over til Mont Blanc, dit vi skulle om et par dager. Col de la Croix de Fer bød på flotte veier og ekstrem natur. Det er noe jeg kommer til å gjenta flere ganger i denne reisebeskrivelsen. Vi har flott natur i Norge, ingen tvil om det - men alpene er bare helt utrolig fantastisk!

På den andre siden av passet hoppet vi tilbake på N91 og kjørte til hotellet i Briancon der Taran satt og ventet på oss (han dro ikke hjem før dagen etter). Det ble en pussig kveld. Alle gledet seg til å fortsette ferien, men samtidig hadde vi vondt av Taran som måtte avbryte. Vi så på videoen av fallet, lo og skålte, og var samtidig litt triste.

Bella Italia

Mandag 29. august. Vi var ferdig med Briancon, og satte kursen mot Chamonix der vi skulle være to netter. Fra Briancon tok vi N94 til Oulx i Italia. Vi var i Italia i en drøy halvtime. Videre kjørte vi gjennom Tunnel de Frejus (ca. 20 km) som tok oss inn i Frankrike igjen. Ved Modane kjørte vi inn på N6 til La Chambre St Avre, og videre over Col de la Madelaine. Ved enden kjørte vi inn på N90 til Albertville - og videre på D925 på absolutt fantastiske veier. Like før Beaufort tok vi inn på D218 og kjørte Col des Saises. N212 tok oss opp til Chamonix.

Chamonix er en flott by. Har du sjansen, bruk gjerne et par-tre dager der. Du kan holde på med friluftsaktiviteter i dagesvis, hvis du vil. Fjellklatring, paragliding, brevandring, det går taubaner på kryss og tvers i fjellene rundt byen. Byen yrer av liv hele året rundt, masse butikker og restauranter. Midt i byen renner den vakre isblå elven Arve. For motorsyklister er Chamonix et godt utgangspunkt for dagsturer til Sveits og Italia. Noen av de hotteste motorsykkelveiene ligger rett foran nesa på deg, og mange av de mest kjente passene kan nås på relativt kort tid.

Barndomsminner

Tirsdag 30. august. Grytidlig opp! Vi skulle gjøre unna noen mil, og vi måtte starte kjøringen før ni. Petes passasjer, Virginie, hadde bestemt seg for å være igjen i Chamonix. Et godt valg, hun fikk sove lenge, shoppe litt, og fikk seg en fantastisk fjelltur (i følge henne selv). Chamonix ligger som kjent ved foten til Mont Blanc (det hvite fjell - 4807 moh), og på motsatt side av dalen får man et godt inntrykk av den massive størrelsen på fjellet.

Mens madammen til Pete sov, begynte vi andre på dagsturen vår - uten bagasje. Det er veldig deilig å kjøre uten oppakning. Sykkelen er enklere å kaste rundt i svingene, og vi kan kjøre litt fortere. Fra Chamonix kjørte vi gjennom Tunnel du Mont Blanc (24 km) inn i Italia (igjen), fulgte A5/E25, en motorvei med veldig mange tunneler (jeg satte personlig fartsrekord på biken så langt på turen - 190 km/t). Ved Aosta tok vi S27 og kjørte Col du Grand St. Bernard (2469 moh).

Da jeg var liten gutt, var familien vår ofte på ferie i Italia. Campingvogna ble heseblesende slept oppover de bratte bakkene til fjellet som skiller Nord-Europa og Syd-Europa. Et av passene jeg husker best fra barndommen, er nettopp Grand St. Bernard. Vi pleide alltid å stoppe der noen timer, slappe av, spise mat, og loffe rundt i fjellet. Nuvel, tilbake til 2005 og turen vår.

Fra toppen av passet fulgte vi vei 21 til Martigny, og videre inn på N506 og kjørte Col de la Forclaz (1526 moh). Denne strekningen var den beste på hele turen, etter min mening. Sving etter sving med veldig bra vei, oversiktlig og åpent. Anbefales på det sterkeste! Vi lunsjet i Forclaz som da altså ligger i Sveits veldig nære grensa til Frankrike (de tok Euro i Forclaz). Etter lunsj fortsatte vi N506 tilbake til Chamonix. Denne dagsturen var på ca. 200 km, men vi brukte nesten hele dagen. Vi stoppet en del og tok bilder, og så hadde vi ekstra lang lunsj. Vi er jo på tur for å kose oss.

Høytsvevende drømmer

På vei til en restaurant for å spise middag den kvelden, gikk vi forbi et firma som tilbød tandem-paragliding. Jeg var jo på tur med en gjeng adrenalin-søkende mennesker, så det var helt naturlig at de stoppet opp for å se. Tjue minutter senere hadde to av dem betalt for hvert sitt hopp - som skulle utføres klokken 08:00 dagen etter. Eller... hopp er litt feil å kalle det. Man løper nedover en gresslette på toppen av et fjell, og svever ned til bunnen.

Jeg angrer veldig på at jeg ikke var en av dem som paraglidet i Chamonix. Jeg tror at hvis man skal være så gal, så er dette stedet å være gal på. Utsikten er formidabel, og stressnivået er ganske lavt når man er på en slik tur. Frykten for høyden tok imidlertid overhånd, og jeg avsto fra et hvert forsøk på å få meg til å delta (det var ganske mange forsøk).

Vi tok N205 fra Chamonix mot Megeve. For første gang på denne turen fikk vi ikke med oss alle sammen inn på samme vei. Det var dessverre undertegnede som ikke helt visste hvor vi skulle kjøre, og etter å ha blitt forsinket på tre røde lys, hadde de andre kommet så langt avgårde at jeg ikke fikk tatt dem igjen før de hadde kjørt inn på en vei jeg ikke visste om. Kort sagt: Jeg kjørte meg bort. Jeg hadde ikke kart som dekket dette området, og jeg ante ikke hvilken rute vi skulle kjøre. Jeg hadde bare fulgt etter de andre, og det hadde jo fungert bra så langt.

Jeg visste at vi skulle spise lunsj i Annecy. Først tok jeg N212, men det var veldig trafikkert og det var vanskelig å kjøre forbi, så jeg snudde. Jeg hoppet inn på A40, en motorvei som gikk direkte inn til Annecy. Halvveis til Annecy måtte jeg fylle bensin, og da jeg sjekket telefonen var det to ubesvarte anrop og en tekstmelding fra Pete og Steve. De sa at de kjørte N212(!) og at de skulle møte meg i Annecy - hvis ikke vi fant hverandre før. Så N212 var riktig likevel! Pokkern! Jeg fikk i alle fall kjøpt meg et kart, og en cola.

Jeg kjørte inn til Annecy, og fant meg en benk ved nordsiden av Lake Annecy der jeg ventet i ca. en time. De andre fikk gleden av å kjøre N212 til Flumet og D909 over Col des Aravis gjennom La Clusaz, som visstnok skal være en veldig fin rute. Neste gang skal jeg ha egne notater over kjøreruta. Det er kjedelig å komme bort fra hverandre, og ennå kjedeligere å gå glipp av fine veier!

Lang dag, mange mil

Etter lunsj kjørte vi N508 fra Annecy mot Bellegarde sur Valserine. Like etter tok vi D991 og kjørte Col de la Faucille. Ved Les Rousses skulle vi tatt N436, men for første gang var hele gruppen på villspor. Vi snakker små veier, vanskelig skilting, og en del trafikk. Det måtte jo skje før eller senere. Vi hadde kjørt litt for langt, og vi ville ikke snu - så vi tok D437 mot Pontarlier. Det var nå langt på dag, og vi bestemte oss for å droppe resten av den planlagte ruta (D67 fra Mothier til Besancon). Vi tok N57 for å spare litt på kruttet. Vi hadde tross alt noen dager igjen å kjøre.

På hotellet møtte vi en gjeng med engelske HD-riders. De hadde kjørt noen mil den dagen de også, men gruppen hadde vært alt for stor. De var i alle fall femten sykler. De hadde blitt splittet i tre, og den ene tre-delen hadde ennå ikke gitt liv fra seg. Store grupper med motorsykler er ingen bra løsning. Er man fler enn sju-åtte, bør man dele opp og holde sammen i mindre grupper. Det er lett å miste oversikten, og en enkelt kan fort komme bort fra de andre hvis alle tror at 'de andre' har kontroll over ham/henne.

Temperaturen i Besancon var langt over middels norsk sommer. Det var fremdeles over 20 grader da vi spiste middag i ni-tiden på kvelden. Vi fant en italiensk restaurant helt inntil elven Doubs. Besancon er en hyggelig by med flott gammel arkitektur blandet inn med moderne butikker. Absolutt et sted man kan besøke.

Tapte veier gjenerobres

Torsdag 1. september. Til tross for at vi nå kunne skrive september, som jo er den første høstmåneden, var det lite som vidnet om høst der vi var. Det var nesten litt for varmt; innenlandsvarmen er ganske heftig. Det var om å gjøre å holde hastigheten oppe for å holde temperaturen inne i hjelmen nede.

Siden vi hoppet over en del av ruta dagen før, bestemte vi oss for å ta igjen noe av det tapte. Vi fulgte N57 sydover til litt forbi Pontarlier, og tok av på D6 mot St. Croix. Vi var så vidt innom Sveits, før vi returnerte til Pontarlier og tok D437 mot Belfort. N83 fra Belfort til Uffholtz, så D431 over Col de Herrenfluh, videre D27 til Munster, før vi hoppet på D417 og kjørte Col de la Schlucht til Epinal. Fra Epinal kjørte vi N57 til Nancy.

Siste kveld med gruppen

Nå begynte jeg å merke at vi hadde kjørt motorsykkel i en del dager uten pause. Jeg fikk kramper i lysken, og fingrene dovnet av fra tid til annen. Knærne er en hel egen liten historie for seg. Da vi kom frem til Nancy begynte jeg faktisk å bli litt lei. Vi tilbakela nesten 50 mil på delvis svingete veier denne dagen. Kroppen min trenger litt hvile på en slik tur. I fjor fikk jeg to hele dager i Kitzbühel, to hele dager i Allessandria og tre dager i Nice/Cannes. Det er akkurat slik det bør være.

Igjen befant jeg meg i en flott by med masse kulturhistorie å by på. Igjen var vi så slitne at vi bare spiste middag og gikk til sengs. Det vil si, Virginie har familie i Nancy, og hennes fetter tok oss med til byens 'square'. Vi satte oss der og tok et par øl før vi la inn årene for kvelden.

Monotont sideleie

Fredag 2. september. Planen var egentlig å følge gruppen helt opp til Liege i Belgia der Virginie har sin far og stemor boende. De skulle arrangere grillfest på kvelden, og lørdag formiddag skulle engelskmennene dreie nord-vest og jeg nord-øst, og starte på våre respektive hjemreiser. Jeg følte at jeg hadde kjørt mange nok kilometer som det var, og bestemte meg for å gjøre hjemreisen litt kortere. Jeg tok derfor farvel med gruppen allerede i Nancy. Det ble nesten litt tårevått der vi sto i hotellgarasjen og tok hverandre i hånda. Vi holdt følge til Metz, der jeg kjørte inn på A4 og de videre mot Luxembourg og videre opp mot Liege (via A10 i Tyskland så vidt jeg vet).

Min hjemtur ble som forventet en kjedelig affære. Monotont sideleie på motorveien, hang over styret og forsøkte å motivere meg til å fortsette. Jeg fulgte A4 til Saarbrücken, A6 til Mannheim, A67 til Frankfurt, E5/A7 til Kassel, A7 til Hannover og A7 videre til Hamburg. Været holdt heldigvis, det var lett overskyet men ikke regn. Temperaturen var helt ok, det ble bare bedre og bedre jo lenger nord jeg kom. Kjøligere og kjøligere. Totalt kjørte jeg 793 km denne dagen.

Jeg fikk imidlertid testet toppfarten med sidevesker. 204 km/t sto det på speedometeret. Jeg likte det ikke. Alt for mye vindstøy og alt for store bevegelser på sykkelen hver gang jeg passerte en lastebil eller fikk sidevind. Nei, jeg trives i hastigheter opp til 160-170 km/t. Uansett er det tull å kjøre så fort, for jeg har null kontroll hvis det skjer noe. Menneskekroppen er skapt til å løpe i maks 30 km/t. Refleksene våre takler ikke høye hastigheter. Hvis en saktegående bil plutselig hadde byttet felt foran meg, hadde jeg studert interiøret på bilen før jeg hadde rukket å klemme inn bremsehendelen. Jeg holdt et relativt rolig tempo den dagen. Better safe than sorry - jeg ville jo bare hjem.

Minibarnøkkel på TV-apparatet

I Mannheim stoppet jeg og vurderte hjemreisen litt. Planen var opprinnelig å overnatte i Ålborg og ta Fredrikshavn-Oslo på søndagen. Litt hoderegning (basert på avstander som min gode venn Ole Hartvig skaffet meg over mobiltelefon) førte til at jeg gjorde følgende:

Ringte Color Line: - Hei, jeg vil hjem. Har dere noen ledige lugarer på Kiel-Oslo? - Javisst, vi har én ledig lugar! Wo-hoo! Den tar jeg!

Ringte hotellet i Ålborg: - Hei, jeg vil ikke sove hos dere. Må jeg betale? Nei? Kult, da avbestiller jeg.

Ringte Stena Line: - Hei, jeg vil ikke reise med dere. Må jeg betale? Uffda, så det må jeg. Jaja, jeg avbestiller likevel. 850 spenn i vasken. Pokkern!

Enden på visa ble at jeg overnattet rett nord for Hamburg (Etap-hotell for EUR 44 inkludert frokost). Dagen etter kjørte jeg de snaue ti milene til Kiel og ventet på Norwegenkai frem til ferga lastet inn rundt ett. Jeg var hjemme kvart over ti dagen etter. Jeg sparte meg selv for ca. 440 km kjøring mellom Kiel og Fredrikshavn, og jeg kom rundt åtte timer tidligere hjem.

En positiv overraskelse ventet på meg, for jeg hadde ikke spurt hvilken båt jeg skulle ha hjem. Jeg har aldri tidligere seilt med Color Festival, og det må jeg virkelig si at var en glede. For en standard! Det var som å gå rundt på et eksklusivt kjøpesenter med restauranter og butikker, med marmorgulv og gjennomtenkte interiørdetaljer over alt. Lugaren var smakfullt innredet med mørke møbler og myke tepper. Stort bad og intelligent flatskjerms-TV der man kunne utføre alt fra å bestille vekking til å reservere bord på restaurantene, og ja - til og med åpning av minibar utførte man fra TV-apparatet. Det kuleste med hele båten var kameraet i bauen. Jeg kunne følge med på ut- og innseiling i havnene. Veldig, veldig kult!

Refleksjoner

Hva har jeg lært av denne turen. Jo, jeg har lært at det er langt å kjøre 85 mil bare for å møte de jeg skal kjøre med. Jeg har lært (igjen) at autobahn er en utrolig kjedelig måte å kjøre sykkel på. Jeg har lært at jeg bør legge inn flere dager på hjemreisen, så blir det ikke så mange mil pr. dag. Jeg har lært (igjen) at jeg pakker for mye i veskene. En tredel av klærne ble ikke brukt.

Jeg har lært at jeg må sørge for å ha med en GPS-løsning som ikke slutter å virke helt hvis batteriet går helt tomt.

Jeg har lært at jeg bør holde orden på reiseruta selv, altså notere det deltakerne blir enige om. På den måten er det noe enklere å finne tilbake til opprinnelig reiserute hvis man kjører seg bort.

Jeg har lært at det er veldig kult å reise på tur med folk jeg ikke kjenner. Det er så klart en risiko, man kan jo dumpe borti komplette idioter. Både i fjor og i år gikk det veldig bra.

Jeg har lært at selv under ekstreme forhold med regn og dårlig sikt, vil det å ta det med ro, og at man tar forholdsregler gjøre at man kommer frem - om enn noe senere enn planlagt.

Deltakerne

- Steve (primus motor) - Honda Fireblade
- Pete - Hayabusa
- Virginie - Eksosrype på Busa'n
- Damien - Aprilia Tuono
- Taran - Triumph Speed Triple (som sluttet å virke)
- Dave - Suzuki SV1000S
- Kyrre - Suzuki SV650S

Tall&slikt

- Totalt antall kilometer: 3840
- Totalt antall liten bensin: ca 230 liter
- Antall netter: 11

Kostnader

- Bensin: 2310,-
- Ferger: 7350,- (mye å spare på rimeligere lugar)
- Tog: 2450,- (husk mat)
- Hotell: 2512,- (snitt på 280,- pr. natt - vi delte rom)
- Mat&drikke: Usikkert. Nok og sikkert alt for mye :)

Kjøreruter

- Kiel - Calais (922 km)
- Calais - Nice (tog) (nattog 8t 27m)
- Nice - Briancon (353 km)
- Briancon - rundtur om Col de la Croix de Fer - Briancon (241 km)
- Briancon - Chamonix (253 km)
- Chamonix - via Forclaz - Chamonix (179 km)
- Chamonix - Besancon (334 km)
- Besancon - Nancy (475 km)
- Nancy - Hamburg (812 km)
- Hamburg - Kiel (94 km)

Her er bildene

Trykk på de små for å se de store. Bla med piltastene.