A+ A A-

Svalbard 2017

Det er noe helt spesielt med Svalbard. Øygruppa er for meg sagnomsust og mystisk. Det er noe vilt og uoppdaget ved det hele. Litt utilgjengelig og litt "farlig". Det er veldig lenge siden undertegnede begynte å drømme om å reise til Svalbard. I 2008 holdt det på å bli en realitet, da Norwegian begynte å fly dit. På det tidspunktet jobbet jeg nemlig som webmaster for Norwegian og kunne reist dit for en slikk og ingenting. Det var først vinteren 2017, nesten 10 år senere, at det ble noe av - og nå jobber jeg ikke for Norwegian lenger. Hva kom det av at det skjedde nå? Det måtte en 80 år ung dame til.

Du ble sikkert litt nysgjerrig når det gjelder damen på 80 år. Det er pappas søster, tante Gølin, som ble 80 år i januar 2018. Vi må hoppe tilbake til 2014 da hun var på Svalbard på den tiden av året da det er dagslys der. Dette var, i følge tante Gølin, en sterk opplevelse, og hun ville oppleve det igjen - og da på vinteren. Høsten 2016 inviterte hun i utgangspunktet den tetteste familien på tur i 2017, men så ble det invitert litt for bredt på grunn av en misforståelse (de som vet, de vet), og så ble det tatt en avgjørelse om at hvem som helst i slekta kunne få være med hvis de ville/kunne.

Slik ble det til at til sammen 22 familiemedlemmer dro på tur til Svalbard. I slutten av november. I mørketia. Når det er grisekaldt der. Høres det ut som at jeg klager? Det gjør jeg ikke. Absolutt ikke. Oppsummeringen er at dette er en tur jeg neppe vil glemme. Det er også kanskje den første turen Majken vil huske godt.

Før jeg begynner beskrivelsen av denne turen vil jeg rette en stor takk til kusine Tove som tok på seg jobben som reiseleder. Tommel opp!

Jeg skriver i dagbokform, og så avbryter jeg meg selv hvis det er noe jeg vil si utenom. Ok? Ok.

Dag -1 | torsdag 23.11

Etter jobb, lekser og middag begynte Majken og jeg å pakke. Jeg hadde på forhånd vasket alt tøy som fantes i vaskerommet for å være sikker på å få med alt. Stikkordet er varme klær. Vi har mye varme klær. Majken og jeg er mye ute sammen til alle årstider. Vi stoppes ikke av litt vind og vann, eller minusgrader. Utpå kvelden måtte jeg tenke meg om litt. Jeg la frem så mye varme klær at det umulig kunne bli plass i koffertene. Jeg satte meg ned og gikk gjennom tankene mine. Skulle jeg til arktis, eller til en utpost av Nord-Norge med 6-7 minusgrader og litt vind? Akkurat. Det siste.

Så kastet jeg alt på gulvet og begynte på nytt. Det hele var ganske enkelt. Ull under, fleece mellom, og vindtett ytterst. Varme sko, votter, hals og lue + hette på jakkene. Nå ble det mye bedre. Halvparten av det jeg først pakket lå igjen på gulvet. Dette er en øvelse jeg gjorde på alle mine MC-turer. Der var det om å gjøre å pakke så enkelt og smått at det fikk plass i to små sidevester og en bag på tanken. Pakke, fjerne, pakke igjen, fjerne, pakke igjen. Fjerne litt til.

Dag 1 | fredag 24.11

Den store dagen i dobbel forstand. Majken og jeg skulle til Svalbard. Vi skulle møte en haug familiemedlemmer - noen hadde vi ikke sett før, eller bare truffet på ett og annet hektisk juleselskap. På den samme dagen hadde det seg slik at jeg hadde bursdag. Det ble en morsom kombinasjon.

Vi sto opp alt for tidlig. 05:15. Alt var pakket klart. Det var bare å kaste toalettveskene i kofferten, slenge alt i bilen og kjøre til flyplassen. Som skrevet som gjort. På flyplassen møtte vi deler av den tidligere omtalte familien, og vi var 16 stykker på samme fly. De seks resterende i reisefølget kom fra Oslo via Bodø med SAS og landet en times tid etter oss.

Flyturen med Norwegian gikk som smurt. Rolige forhold og hyggelig betjening. Siden jeg hadde bursdag fikk jeg hilsen over annonseringsanlegget, og litt voksenbrus til rad 13 (Majken brød seg ikke - hun hadde iPad). Det var tante Gølin som sto for drikken på flyet. Tusen takk laughing

Vi landet midt på dagen, men det var bekmørkt ute. Det var kanskje det mest spesielle ved å besøke Svalbard. Å leve i mørketid er for spesielt interesserte. Det gikk fint i de dagene vi var der, men i et halv år? Tror ikke det hadde passet meg.

Dag 2 | lørdag 25.11

Hundesledetur

Da vi ble invitert kom det en del alternativer til aktiviteter. Man reiser ikke til Svalbard for å sitte på hotellet og se på pay-TV. Vi kunne i utgangspunktet gjøre hva vi ville, men reiselederen hadde håndplukket noen passende aktiviteter i forhold til alder, antall og fysisk form (tok hun kontakt med legene våre på forhånd, tro...). På lørdag sto det mellom snøscooter- eller hundesledetur. Som den semigrønne mannen jeg har blitt, og det faktum at Majken liker dyr, bestemte jeg at vi skulle på hundesledetur.

Før vi ble hentet rakk Majken og jeg å handle litt. Vi kjøpte ny stilongs til meg, og hake-/nesevarmer til begge. Til akkurat denne turen fikk vi låne varme klær av arrangøren Green Dog Svalbard. Vi ble hentet i et par minibusser og kjørte noen kilometer utenfor Longyearbyen til et sted som på kartet heter... ikke noe. Campen ligger ved innkjøringen til det som heter Bolterdalshaugen.

Vi fikk utdelt støvler, varmedress, lue med øreklaffer, selskinnshansker, og hodelykt. Her begikk jeg en kjempetabbe. Da vi kledde på oss sa jeg at støvlene til Majken var gode vinterstøvler. De er også det, men de er ment til å brukes i aktivitet. Dette skulle vise seg å være en kjempetabbe som dessverre ødela turen en del for det lille barnet mitt.

Nå var alle kledd opp til hundesledetur, og det var på tide å hilse på hundene. Den plassen vi var på besto av en arbeidsbrakke og ca 100 hundehus. Vi var 11 gjester + 2 guider, og skulle kjøre to og to sammen. Vi fordelte oss på 7 sleder med 5 og 6 hunder foran. 

Majken og jeg fikk fem hunder og en slede. Fem minutters opplæring, på med hodelykta, og så satte vi i gang. Våre fem hunder hadde mye å gå på. Vi veide ikke i nærheten av de de andre gjorde (selv om jeg så klart veier opp for en del), og vi var raske i sporet. Som slede nummer to måtte vi bremse veldig ofte. Guiden med tante Gølin var foran oss, og han hadde ansvaret for at alle fulgte på bak.

Det ble en del stopp, og på stopp nummer tre oppdaget jeg at det var noe galt. Jeg kjenner barnet mitt ganske godt, og da jeg ikke fikk noe svar på spørsmål om hun hadde det moro skjønte jeg at ting begynte å dra seg til i negativ retning. Det største problemet var at jeg ikke kunne gå av sleden. Selv med ankeret jeg tråkket ned i snøen måtte noen stå på bremsen, og siden jeg bare var meg måtte jeg stå over Majken og snakke med henne gjennom hundeglam og en pelslue. 

Problem: Kald på bena. Årsak: For tynne sko.

Man kan sikkert mene at Majken overdrev litt, men hun er sju år gammel og har nok aldri fryst så mye på bena før. Skoene hennes var rett og slett for tynne til å holde bena varme når hun satt helt i ro og og ble utsatt for vinden. Det var minus 7 grader i lufta, men med vinden var den effektive temperaturen nærmere -17. Det hjalp heller ikke at jeg klarte å slå ankeret i nesa hennes da jeg skulle sette den på plass under en oppstart. Hun snudde seg for å se hva jeg drev med, og dermed traff jeg henne midt i gulrota. Ankeret er en 5-kilos stålsak med pigger på, og hun begynte å blø neseblod. Hun begynte å fryse like før vi var halvveis, og fikk ankeret på nesa ikke lenge etter. Turen varte i ca 90 minutter, så i rundt 45 minutter hadde hun det ikke så godt.

Vi fikk heldigvis litt hjelp på veien. Guiden fisket frem overlevelesesfolie og et sitteunderlag for å forsøke å holde vinden ute. Det hjalp litt, men så fikk vi sidevind og alt blåste av. Igjen tilbake til at guiden var 50-60 meter foran meg, og jeg kunne ikke gå av for å hjelpe. Da hadde hundene stukket av med både barn og slede, og ting hadde på en måte blitt enda verre. Vi fikk til slutt festet alt litt bedre så vi kunne fortsette helt inn uten flere stopp.

Hun var veldig tapper veldig lenge, men da vi kom tilbake til campen ble det hele for mye for henne, og hun fikk en reaksjon der hun hyperventilerte og ristet som en hoppetusse på jobb. Det ble rett og slett for mange mennesker og for mye styr, i tillegg til at bena hennes verket da hun begynte å få igjen varmen. Vi kjenner alle igjen den stikkende følelsen. Jeg fikk alle til å trekke seg litt unna, og så vartet jeg opp med pappakjærlighet, kjeks og litt varm sjokolade (drar aldri på tur uten). Sakte men sikkert fikk hun tilbake fargen på både bena og ansiktet, og vi kunne le litt av det.

Takk til alle som forsøkte å hjelpe til. Jeg vet at det var vel ment, men i slike situasjoner er det stort sett bare mor eller far som duger embarassed derfor ba jeg om at vi fikk litt plass rundt oss. Barn er som en gammel bil man har hatt lenge. Man kjenner til alle svakheter og styrker, og vet hva som skal til for den skal virke.

Dessverre fikk vi ikke tatt noen bilder av oss med hundene foran sleden, så dere får nøye dere med ett av hundene, og ett av oss (se bildene lenger ned).

Valpehumør

Da vi hadde skiftet ble vi fraktet opp til et tun med noen bygninger... og masse valper. På dette tidspunktet hadde Majken glemt alt som var vondt. Vi fikk varm sjokolade og litt historikk om Green Dog. Det var også pussig nok et sjørøverskip på taket til et av husene...

Julebord

Etter en strekk på senga og en dusj var vi klare for julebord. Det vil si; jeg var klar. Majken utviste en stor dose Jente og ombestemte seg tre ganger på hva hun skulle ha på seg. Det var så sjarmerende at jeg aksepterte å komme ti minutter for sent til middag.

Maten var god og selskapet var hyggelig. Lang dag, og med en knott på sju år løpende rundt, ble ikke klokka så veldig mye før årene ble lagt inn. 

Et naturunder i nord

Mens Majken lå og latet som at hun sov, satt jeg og stirret tomt ut av vinduet. 2017 har vært et år med mange dårlige hendelser, og det er mye å reflektere over. Hva er vel bedre enn å gjøre det langt oppe i nord på et så spesielt sted som Svalbard!

Ut av den mørke himmelen begynte det plutselig å gløde grønt. NORDLYSALARM! Uten å bry meg katta om den tidligere omtalts syvåringens søvnbehov, kastet jeg ytterklær rundt meg, og beordret barnet ut av senga og inn i varmedressen. Med kamerastativ, minnekort mellom tennene, og kameraet rundt halsen, småløp vi ut i resepsjonen for å få på oss sko.

Rett utenfor inngangsdøren til hotellet sto vi i nesten 90 minutter mens nordlyset danset på himmelen over oss. Majken syntes det var stas i ti minutter, og så begynte hun å lage akebakke bak noen parkerte biler. Nå prøvde jeg å huske alt jeg har lest om å ta bilder av nordlyset. Stativ - check. Manuell modus - check. f4.5 - check. Teste ulike lukkertider og ISO-verdier - check.

Resultatet ser du som bilde nummer 9 og 10 i bildesamlingen nederst.

Dag 3 | søndag 26.11

Ny dag. Nye muligheter. Like mørkt. Til frokost ble jeg gjort oppmerksom på at det forelå skuddpremie på meg. Det tok litt tid før jeg skjønte at det ikke bare var tull. Den store feilen jeg gjorde kvelden før var å IKKE gi beskjed til noen andre om nordlyset. Enkelte av selskapets gjester hadde det veldig høyt på sin liste over ting å se - men jeg var ikke oppmerksom på det, og tenket ikke på å varsle. Det er jeg lei meg for!

Etter litt kjeft (faktisk) og mat i magen var det på tide å gjøre klart til dagens opplevelse. Nå skulle vi til Barentsburg med båt. Ærlig som jeg er kan jeg godt si at jeg var litt spent. Hva slags båt er det? Blir det bølger? Overlever vi dette? Man har da sett en og annen spionfilm fra USSR og hvordan vinteraktivitetene utføres der...

Kort oppsummert var båtturen helt OK. Vi var nok heldig med været, for det var ingen merkbare bølger. Båten, en mellomstor ombygd fiskeskøyte, hadde noen plasser inne, bar og toaletter. Vi fikk grillet hval med salat og ris, og kunne nyte både øl og vin og mineralvann.

Terning 4 av 6

Det som sikkert ville gjort denne turen litt bedre hadde vært om vi kunne se noe fra skøyta. Det var svart som på natten, og vi kunne ikke se vannoverflaten lenger unna enn et par meter fra ripa. Kapteinen slo på en lyskaster og viste oss noen gamle bygninger fra gruvedrift - og så fikk vi se bakke møte skyene i horisonten da vi seilte rett vest ikke så lenge før vi var fremme i Barentsburg. Se bildene lenger ned.

Fergeturen er på ikke mindre enn 4 timer - hver vei - så her bør du ha litt tålmodighet i magen, og kanskje en pakke Yatzy i sekken.


Slik mente Google at reisen så ut. Det var ved "Grumantbyen" at vi seilte tett til land for å se på den gamle gruvebyen som klamrer seg fast til fjellsiden.

Barentsburg - tilbake til 1982

For meg var dette bedre enn hundesledeturen dagen før. Å besøke et samfunn drevet og inspirert av et system så ukjent for meg, det var veldig spennende. Lyset fra de få gatelyktene var enten orange eller blåhvite. Bygninger og utsmykning som jeg bare har sett på film. Menneskene vi møtte snakket... jah, russisk!

Vi tuslet rundt i byen i håp om å se en isbjørn eller to. Vi hadde dessverre ikke hellet med oss, så det ble med at vi tok masse bilder av alt vi kunne se.

Festmiddag på Huset

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi 1 time og 40 minutter på rommet før vi ble hentet av en taxi. Nå var det festmiddag på Huset. Vi hadde bestilt mat på forhånd, og for mitt vedkommende smakte det aldeles nydelig. Vi var alle slitne etter en lang dag, og vi ble kjørt tilbake i ti-tiden. Noen satt i baren halve natta, mens andre gikk til sengs.

Dag 4 | mandag 27.11

Alle gode ting går over, og så også denne turen. Det eneste som er verdt å nevne fra hjemreisedagen er at undertegnede og hans datter nesten mistet bussen til flyplassen på grunn av en misforståelse. Det ble litt travelt, og de siste tingene ble ikke akkurat plassert pent i kofferten.

Svalbard skal besøkes igjen. Neste gang med dagslys - og gjerne med snø. Det ser jeg frem til!

Her er bildene jeg tok. Klikk på de små for å se de store.

/Kyrre