Fjolls til fjells

mandag 26. september 2011 09:07

Overskriften er en utbrukt floskel, men den kan fullt ut brukes når en utrent 42-åring reiser til fjells for å gå topptur sammen med et par dusin topptrente arbeidskollegaer. 518 høydemeter og 12 km på 5 timer og 30 minutter. Stolt som en hane kan jeg si at jeg ble med hele veien, besteg toppen, og kom meg ned igjen uten synlige og/eller varige mén.

Da bedriftsidrettslaget på jobben inviterte til fjelltur før sommeren, hadde jeg så vidt begynt å røre på meg etter noen års treningsdvale. 2011 skulle bli året Kyrre trente mer. PS: Det ble faktisk det. Kyrre trente mer, og han skal trene enda mer etter at denne artikkelen er skrevet.

Motet var altså på topp da toppturen ble skissert. For uinvidde (slik jeg var før denne turen), en topptur er rett og slett en tur til en fjelltopp. Det ligger på en måte i navnet. Jeg ropte på kollega Frode, en habil fjellvandrer med Kilmanjaro på samvittigheten. - Skal vi på høsttur med bedriftsidrettslaget i september, spurte jeg. - Selvklart skal vi det, svarte han. Så var det avtalt.

Målet var å trene enda mer før fjellturen, men sommerferie og halvannen måned med forkjølelse og påfølgende bihulebetennelse satte en effektiv stopper for de planene. Det ble et par gåturer på grusvei i august og september, og det var vel egentlig litt lite i forhold til utfoldelsen jeg sa ja til på forsommern.

Fredag 23. september klokken 13:00 satt jeg i charterbussen med ferdig pakket bag full av klær og utstyr tilpasset en helg på fjellet. Ikke slik å forstå at vi skulle overnatte i telt, atså. Målet for bussturen var Haukeli Fjellstue på rundt 1000 moh. Fjellstua eies og drives av Stavanger Turistforening, og ligger tett på RV134 tolv kilometer øst for Haukelitunellen. Vi brukte ca. 4 1/5 time på bussturen, og ble innlosjert på 2- og 4-mannsrom med dusj på gangen. Det er her begrepet "fjellstue" kommer inn i bildet.

Rommene var helt OK, noen med vask og minikjøkken, andre med bare senger. På rom 101 lå jeg, kollega Frode, Lasse og Jens. Det er en lystig gjeng, og minnene tok meg mange ganger tilbake til da jeg lå på 8-mannsrom i førstegangstjenesten. Litt prumpehumor, men mest bare høylydt moro.

Vi handlet så klart øl på veien opp, og den første spratt så fort vi hadde bestemt sengefordeling på rommet. Praten gikk om alt og ingenting, og minst av alt om fjellturen dagen etter. Plutselig var det middag. Vi hadde ikke spist siden vi fikk en baguette på bussen i 14:30-tiden. Vi ble samlet i Nansen-salen - oppkalt etter Fritjof Nansen som var en hyppig gjest på Haukeliseter på 1920-tallet. - Det er servert, ble det ropt. Man måtte rope, skulle man bli hørt. En relativt spicy tomatsuppe og hjemmelaget brød sto på menyen. Det smakte kjempegodt! Magen syntes imidlertid det var litt lite substans etter så mange timer uten mat. Til gjengjeld virket alkoholen raskere, og det ble en tidlig kveld for undertegnede.

07:45 sto vi opp, og nå var vi klare for en hel dag i fjellet. Praten handlet nå stort sett om hva vi skulle ha på oss i starten, hva skulle ligge i sekken, og hva skulle vi la bli igjen på rommet. Jeg hadde for anledningen kjøpt meg en Haglövs hoftesekk på Amfibi.no (som nå har fjernet den fra nettbutikken = mystisk). Den er på 9 liter og skulle dekke dagsbehovet mitt for klær, mat og drikke. Den var forhåndspakket med blant annet en fleecegenser. Denne ble byttet ut med ytterjakka. Vi fikk nemlig beskjed om at vi skulle starte med å klatre mer enn 100 høydemeter nesten rett opp.

Dette hadde jeg på meg da jeg gikk:

Superundertøy; lang over og lang under
Tynne ullsokker
Værbestandig overtrekksbukse (lett foret)
Tynn fleecegenser
Vanntette fjellsko

Dette hadde jeg i sekken

Termos med varmt vann
Kakao rett i koppen x 3
4 New Energy
Lunsj: 5 brødskiver med ost og skinke, 6 kavringer og ett egg
Vannflaske 0,75 liter
Stormberg skalljakke (litt foret - vind- og vanntett)
Tynne ullsokker
Vannblemmeplaster
Ullvanter
Vindtett lue med innvendig fleecetrekk (digg lue som alltid varmer)

Dette burde jeg hatt med i tillegg:

Skift: Superunderøy
Jeg ble veldig varm - og hadde vi hatt litt lengre stopp underveis, hadde jeg begynt å fryse.
Skall til ullvantene
Vantene var gode og varme, men de ble fort våte - og hadde det regnet, eller jeg hadde falt i snøen - ville jeg begynt å fryse på hendene med en gang.
Rørepinne til kakaoen
Jeg brant meg på fingern :(
Sitteunderlag
Jeg ble kald på stumpen hver gang jeg satte meg ned, og det resulterte i at jeg ikke satt ofte nok.

Jeg frøs litt da vi sto ved fjellstua og ble briefet på dagens tur. Det var meningen, det. Poenget med å ikke starte med jakke var altså at vi skulle opp en bratt skråning som det første vi gjorde. I 30 minutter gikk vi i såpass bratt lende at jeg noen ganger måtte støtte meg til steiner eller busker foran meg. Det var også veldig bløtt. Vi fulgte et lite bekkefar oppover skråningen, helt opp til toppen der vi stoppet for å samle alle. På toppen fikk vi vite at to allerede hadde gitt opp. Better them than me :)

Nå sto vi på 1115 moh og utsikten var upåklagelig. Vi var fremdeles godt under skylaget og kunne se mange mil over fjellstua og sydover. Det er et mektig landskap i fjellene våre. Nordover var det flatt og fint, og vi begynte å gå innover. Eller... gå & gå fru Blom. De raske trodde nok dette var et løp, for tempoet var veldig høyt. Jeg trodde vi skulle på fjelltur, og ikke et fjelløp. Nuvel - aldri har vel noen klart å stresse meg, så jeg gikk i baktroppen sammen med noen likesinnede.

Kroppen hadde tatt de 115 høydemeterne helt fint. Jeg ble, som forventet, veldig varm (les: gjennomblaut), og var glad for at jakka lå i sekken, men beina fungerte i alle fall som de skulle. I tempoet vi holdt innover ble jeg sakte og sikkert tørrere - men så begynte vi å klatre igjen.

Da vi passerte ca 1350 moh dukket de første sporene av snø opp. Det begynte å bli kjøligere, men jeg var fremdeles såpass varm at det ikke var noe tema å ta på jakke og lue. Et sted mellom 1400 og 1450 meter begynte det å blåse, og tåka la fra seg yr på hele kroppen. Nå måtte til og meg jeg kaste på meg jakka. Det var faktisk deilig å fryse litt først, for da smakte jakka enda bedre :) Nå passer det sikkert å fortelle om rypejegeren som brant av et skudd noen hundre meter fra oss i tåka. Det var såpass nære at den ene guiden valgte å oppsøke jegeren for å fortelle hvor vi hadde tenkt til å gå. Kjipt å måtte dra med oss en kollega med skuddskade i et bein, eller noe.

Da vi hadde igjen ca en halvtime til toppen stoppet vi på en "fjellhylle" for å tenke litt. Det var mye mer snø enn guidene forventet, og den planlagte ruta måtte endres litt. Vi ble enige om å gå til toppen, og så gå tilbake til der vi nå sto for å spise lunsj - og så gå nedover mot fjellstua igjen.

Nå begynte kroppen å gi signaler om at dette var i overkant i forhold til kondisjon og muskler. Det var ikke knærne eller lårene som jeg fryktet ville takke for seg. Neida, det var hoftene. Jeg var jo ikke vant til å gå i så ulendt terreng. Da vi begynte på den siste biten opp til Vesle Nup, var hvert steg en pine. Min smerteterskel er ganske høy, og når jeg begynner å klage, er det på tide å se på saken. Jeg var nå så nære målet, at å snu var egentlig ikke noe alternativ.

Takket være at jeg gikk sammen med fire-fem andre som også slet litt, og en søt svensk blond turguide som peptalket oss, klarte jeg å motivere meg til å fortsette. Vi gikk sakte men sikkert helt opp de siste meterne til 1518 moh. Det tok meg tre timer og sju minutter å komme helt opp fra fjellstua på 1000 meter.

Her er varden som står på Vesle Nup. De to guidene sees på bildet her. Det blåste friskt på toppen.

Vesle Nup - faktaboks
Vesle Nup ligger ca 5 kilometer nord for Haukeliseter i relativt lett høyfjellsterreng, og er en frittliggende fjelltopp med fin utsikt. Man følger DNT-stien fra Haukeliseter nordover mot Hellevassbu, før man tar av mot øst til selve toppen. Vesle Nup er lett å finne, godt synlig på det relativt flate Hardangervidda-platået som toppen jo ligger. Fra man kommer opp bakkene rett nord for Haukeliseter og innover mot Vesle Nup, ser man hele tiden toppen i horisonten.

Ferden fortsetter ned igjen
Da baktroppen endelig kom ned til "basecamp 2", var kroppen rimelig klar for hvile og mat. Termos og matpakke ble fisket frem, og begynt fortært. Ei skive rakk jeg, så var stormtroppen klar for å løpe videre. Så med én kopp kakao og ei brødskive i magen, og ei skive i munnen, rigget jeg meg opp igjen. Jeg fikk noe rundt fire minutter med rumpa på en stein før vi skulle gå igjen.

Turen ned gikk noe fortere enn opp. Frode og jeg gikk sammen med den mannlige turguiden en stund, og det viste seg at det jo var daglig leder av Haukeli Fjellstue. Han var opprinnelig fra Bærum, og hadde jobbet livet av seg innen markedsføring i Oslo. En dag takket han for seg, og dro til fjells - og ble der. Det frister litt nå...

Siste etappe gikk bedre enn forventet. Jeg snakker nå altså om de drøye hundre høydemeterne vi gikk opp - som vi nå skulle gå ned. Lekende lett som moskus on ice trampet jeg ned bekkefaret. Bena holdt heldigvis helt ned, og jeg var rimelig fornøyd over egen innsats.

Jeg tror det var det fem som snudde i løpet av turen. Jeg var rimelig nære selv et par ganger - og jeg har full forståelse for at noen valgte å ikke presse seg lenger enn nødvendig. Man kan fort angre på det, og hjelpen er ikke direkte nære om man kollapser eller skader seg.

Resten av oppholdet ble for meg som en vanlig hyttetur. Vi tok noen øl, spiste middag, og gikk til sengs. Det er ikke ofte jeg kaster inn hånkleet klokken 22:30 på en lørdag...

Maten var sånn passe bra. Vi fikk en 3-retters med kamskjell surret i bacon, hjortemedaljonger med kokt potet og en innbakt og fritert Camembert med varm multesaus og multeiskrem til dessert. Alt unntatt desserten smakte fortreffelig, men når man har gått i fjellet i nesten seks timer, forventer magen mer husmannskost - og ikke turistfellemat. Det var rett og slett for lite mat på tallerkenen. Her synes jeg Haukeli Fjellstue bommer litt. Når jeg i tillegg ikke hørte noen prate lokal dialekt, da mister stedet litt særpreg for meg - og det kunne like godt vært et spa-hotell på Hankø. De som jobbet der snakket svensk, dansk og østlandsk.

Misforstå meg rett. Det var en knalltur - og jeg kan leve med at stedet ikke ga meg de urnorske vibbene jeg kanskje hadde håpet på. Fjellet tok seg av den oppgaven - så når jeg oppsøker Haukeliområdet igjen en gang til neste år, er det for å gå i fjellet, og ikke for å leve som en utenlandsk turist på fjellfella.

Turforslag fra Haukeliseter
http://www.haukeliseter.no/index.php?fo_id=2601

Her er ruta vi gikk (minus bakken opp):
http://www.endomondo.com/workouts/23643544

Her er bildene jeg tok. Klikk på de små for å se de store. Bla med piltastene.