kyrre.no

Vi våknet opp i Williams etter en lang dag i Grand Canyon. Nå hadde vi en laaaaang kjøretur foran oss. San Diego var målet. Vi bestemte oss tidlig for å kutte turen i to. Barstow ble delmålet, tilsynelatende uten annet enn kjedelig tre felters motorvei fra morgen til kveld. Det ble mer spennende enn som så.

Vi startet dagen med motellfrokost. Siden vi skulle kjøre så langt fikk jeg sove litt lenger mens AG og Kristin hentet frokost. For å forklare; motellfrokost er IKKE ristet brød, eggehakk, sossiser, masse pålegg, kaffe, te og juice. Motellfrokost er svart kaffe, donuts og muffins. That's it.

Første etappe på snaue to timer gikk ganske greit. Vi kjørte til Kingman og så fulgte vi nok en gang Historic Route 66 et stykke innover i perferien. Målet var Outman, en Ghost Town (som ble reddet av turistene) med røtter tilbake til ville vesten. Veien inn var smal og svingete. Det var veldig varmt ute, og det hele så ganske ugjestmildt ut. Da vi kjørte inn til selve Outman oppdaget Kristin og jeg at her hadde vi vært før. Da vi var i USA i 1996 hadde vi fått låne en Ford Mustang av Ford, og da fulgte vi selvsagt så mye som mulig av den gamle veien. Outman har vi mange bilder fra før.

Det var overraskende mange mennesker som hadde tatt turen til den bitte lille byen langt ute i ingensteder. Det var godt med folk. Ikke noe var endret på 12 år - annet enn at brannstasjonen hadde blitt flyttet litt pga av liten plass. Det var akkurat like støvete og varmt som sist. Esler gikk rundt i gatene, og vi fikk overvære den daglige Gun Fighten. I den forbindelse ga vi en fem-dollarseddel til en skole for vanskeligstilte barn. AG fikk som takk en bandana med autografen til alle Kåbbåyene. That was awsome! På vei ut av byen ble vi overfalt... av en gjeng... esler som tagg gulrøtter av alle biler på vei inn og ut av byen. De var veldig søte, asså. Donkey Possey.

Nå satte vi kursen mot motorveien igjen. Vi bestemte oss for å spise lunsj på første spisested vi fant på I40. Det var drøyt kvart tank på bilen, og jeg tenkte at jeg kunne tanke samtidig som vi spiste. Det var ingen lur tanke. I40 er en rask motorvei, og literne formelig rant ut av pottene på bilen. Da det var igjen 40 km til neste bensinstasjon kunne vi kjøre 52 til det var tomt, og jeg måtte sette ned hastigheten drastisk for å nå frem. Bilen bruker i beste fall 0,9 lpm, men som regel 1,1 til 1,3. Fire mennesker i bilen, pluss all bagasjen, varmt i været og masse stygge oppoverbakker talte ikke for vår sak. Differansen på 12 km mellom tom tank og resterende avstand til en besinstasjon ble sakte men sikkert spist opp. Etter å ha ligget i dragsuget til en lastebil i mer enn 30 minutter for å spare drivstoff, kjørte vi inn på en overfylt bensinstasjon på det lille stedet Ludlow. På meteret sto det at vi kunne kjøre kun 9 km til før tanken var tom. Det høres mye ut, men det er det ikke med de avstandene det er i dette landet. Denne lille episoden var i overkant spennende og ganske unødvendig. Så til alle barn der ut som kanskje skal kjøre bil i USA en gang: Tank så ofte du kan. Jeg er ikke komfortabel når tankmåleren står under halv.

Nå hadde vi full tank, men tomme mager. Det var en liten deli på bensinstasjonen, men herregud - 86 miles (137 km) uten ennet enn ørken og ørken - alt for mange mennesker ville det samme som oss. På andre siden av I40 derimot, der lå det et fint lite spisested. Ludlow Cafe. Gode burgere, i alle fall.

Som jeg sa er I40 en svært trafikkert vei. Det gikk nesten uavbrutt i 130-140 km/t. Avstanden mellom bilene var kanskje tjue meter og det var stadig sakteregående lastebiler som måtte kjøres forbi. Godt undetegnede har vært ute en vinternatt før. Men selv jeg blir veldig sliten av denne typen bilkjøring. Hadde vi kjørt inn til San Diego i ett strekke måtte vi ha stoppet flere ganger på veien. Jeg hadde sjøbein da vi gikk ut av bilen i Barstow.

Vi kom frem til Barstow mens det fremdeles var lyst og varmt. Vi tok inn på et Days Inn og hoppet rett i poolen. Det var i overant mye sol, og alle tre ble litt solbrente. Et par timer senere dro vi for å shoppe. Vi brukte GPSen som vanlig, men denne gangen var ikke alt helt som det skulle. Vi ble sendt langt ut på et jorde. Der var det fint få outlets. Vi brukte hodet (for en gangs skyld), og dro tilbake til avkjøringen ved motorveien. Plutselig dukket det opp et skilt, og vi kunne nok en gang loffe rundt i butikker nesten uten andre mennesker. Så fikk vi lagt igjen noen kroner her også...

Nok en gang følte vi sulten sige inn over oss. Pizza Hut poppet opp på GPSen, og vi fulgte anvisningene slavisk. Nok en gang var det noe rart. Vi ble sendt inn i et boligfelt som så nedlagt ut. Akkurat som at det en gang hadde vært noen der - men ikke nå lenger. Vi dro tilbake mot motellet, og bare noen få hundre meter unna stoppet vi på en Carrows. Det var blitt mørkt ute nå, men vi turte å gå de tjue meterne fra bilen og inn for å spise middag. Tøffere nordmenn finnes ikke. Etter middagen kjøpte vi dessert To Go. AG kjøpte sjokoladekake - som varte i tre dager...

GPS-tracking:
http://gpsed.com/track/440382959719467179

Kommentarer (0)