A+ A A-

Kyrres DVD-samlemani

  • Overordnet kategori: Dingser
  • Kategori: Spill og data
  • Sist oppdatert torsdag 19. juli 2018 09:19
  • Treff: 2410

Hvorfor. Ja, hvorfor, er det mange som spør meg. Hvorfor har du mer enn 700 DVD-filmer. Hvorfor har du ikke én eneste VHS-film, men mer enn 700 DVD-filmer. Oj, oj, oj... hvor skal jeg begynne.

Først litt historie: Historien bak DVD startet med at Toshiba, Matsushita og flere andre selskaper utviklet Super CD. Sony og Philips hadde også sitt forslag - Multimedia CD. For å unngå situasjonen som man hadde med videotape-standarder på 80-tallet (VHS/Beta/Video2000), ble et organ, DVD Forum, bestående av representanter fra flere større produsenter opprettet. Målet var her å utvikle en felles standard som man kunne bygge videre på. Det er såklart også viktig at man ikke setter standarder for tidlig, da dette kan føre til at utviklingen stopper opp, og man går glipp av teknologiske framskritt. Man måtte ha én standard hvis et system ala dette skulle bli levedyktig.

Når det gjelder DVD, skal man være oppmerksom på at det finnes såkalte soner. En film som er beregnet solgt i en sone, skal i utgangspunktet ikke kunne spilles av på en DVD-spiller som er fra en annen sone. Poenget med sonene er at man ikke f.eks. skal kunne kjøpe en film i USA, og spille den på en spiller her i Norge. Dog, de fleste spillere leveres i dag "sonefrie", dvs. de kan spille filmer for andre soner enn den de er ment for. For vanlige DVD-spillere (de for kun video og lyd) er det mange som lar seg bygge om, eller rett og slett selges ombygget. For en del DVD-ROM-spillere for datamaskiner finnes det softwarebaserte løsninger som lar deg spille av andre soner enn spilleren i utgangspunktet kan.

Grunnen til at det ikke skal være mulig å spille av filmer kjøpt f.eks. i USA, er at filmene kommer tidligere på markedet i USA og at filmene ikke har blitt kontrollert av Statens Filmtilsyn. Fram til nå har mange butikker selv importert sone 1-filmer og solgt disse, men i dag er det ikke lov å selge filmer i Norge som ikke er kontrollert av Statens Filmtilsyn.

Så, hvorfor i alle dager har unge Johansson så mange DVD-filmer?

På 80-tallet da jeg begynte å interessere meg for å se på film, var det VHS som var tingen. Men jeg hadde liksom aldri lyst på filmene selv. Joda, selve filmen - innholdet - men ikke kassetten. Kvaliteten holdt ikke mål. Jeg hadde selvsagt ingen visjoner om at det en dag skulle komme et format med en kvalitet som DVD, jeg hadde bare ikke lyst til å bruke penger på noe som ga en så dårlig lyd- og bildeopplevelse som VHS. Jeg leide heller filmene fra den lokale videosjappa og var fornøyd med det. Resultatet er at jeg ikke har ene eneste VHS-film liggende noe sted.

I 1998 da DVD-formatet hadde vært på markedet ett par års tid, kjøpte jeg min første DVD-spiller. Det var en PC-basert drive som også fungerte som CD-spiller. På den tiden var ikke Pcene på langt nær så kraftige som i dag, og kvaliteten på lyd og bilde var så-så. Til tross for dette - jeg var storfornøyd. Jeg bodde på dette tidspunktet på Kolbotn. Jeg husker så utrolig godt min første film. Husk at i 1998 var det ikke mange titler å få tak i i butikkene i Norge. Jeg sto på en Hysj-Hysj-forretning på Vinterbro og tittet på CD-plater. Jeg var som kjent DJ, og skulle på spillejobb den samme kvelden jeg var på platejakt. Laaangt bak i butikken sto det en liten hylle med et håndskrevet skilt: "DVD nyheter". Jeg småløp bort og jublet nesten av lykke. Den første butikken jeg var i med DVD-skiver! Juhuu! Sirlig trakk jeg ut en film fra den svært beskjedne rekken med titler: Mars Attacks. Jeg kjøpte den. De andre titlene var superdårlige i forhold - tenk det.

Det var stor ståhei den natten jeg kom hjem fra spillejobben; nå skulle Kyrre se på DVD. Jeg hadde tatt med PC og skjerm fra jobben og koplet den opp på TVn med tre hundre ledninger. Potetgull, cola, kokosbolle fra 7-11, fjernkontrollen i hånda, bena på bordet - jeg var klar. Bøyde meg frem og klikket "Play". Blåskjerm. "Windows har oppdaget at du har dritit deg ut, og nå straffes du ved at du får se deg denne irriterende blå skjermen. Sue me!

Pokker i helvete og faens oldemor! Godt det ikke var så lytt på Kolbotn. Klokka var sikkert passert fire, og jeg hadde vært våken helt siden klokka halv åtte på morgenen - nesten ett døgn. Men jeg SKULLE se DVD! Tre omstarter, bytte av drivere, sletting av noen programmer - endelig. Filmen begynte. Lykke.

Månedene som kom ble brukt til å jobbe på ukedagene, DJ'e i helgene og bruke overskuddet på DVD-filmer. Samlingen vokste sakte, saaakte men sikkert. Ikke så mange månedene etter meg kjøpte også Rune en DVD-spiller. Etterhvert startet en stille, men dog så viktig konkurranse om hvem som hadde flest filmer. Jeg begynte å avansere fra å kjøpe sone 2-filmer over disk til blodpris i Norge, til å bestille filmer fra DVD Express i USA. Sone 1-filmene var langt bedre (sone 2 på den tiden sugde big time), de inneholdt mer extras og de var mye rimeligere - selv med frakt og moms.

Ja, jeg innrømmer det - konkurransen mellom Rune og meg tok litt av. Vi kjøpte alt for mange filmer, og noen ganger ble det heller film enn mat. Da var det godt å ha et kredittkort som man kunne kjøpe både mat og DVD-filmer for - og bensin. Betalingen? Det ordner vi... jada... hehe... nesten alltid. Men det gikk da bra. Jeg har både filmer og mat i dag - og mer enn 700 filmer.

Jeg har kanskje ennå ikke helt forklart akkurat hvorfor jeg har så mange filmer. Saken er den, for å være helt ærlig, jeg aner ikke selv. Det er en luksusvare. Trenger det ikke. Det er klart at det gir meg noe å se filmen - og jeg kjøper ikke Steven Segal-filmer! Når filmen er sett, er det ingen ting som tilsier at jeg må beholde den. Men jeg gjør det. Hvorfor leier jeg ikke filmer? Da er det jo bare å levere dem tilbake etterpå - og ferdig med det. Nei, ingen god forklaring. Noen samler på frimerker - andre samler på DVD-filmer.

Happy DVD.