A+ A A-

1974 Land Rover Serie III - prøvekjøring

Siden 2006'isj har jeg hatt lyst på en "jeep". Ikke nødvendigvis en Jeep, men en jeep-lignende bil. Da jeg skulle bytte bil i 2006 var jeg nære å faktisk kjøpe en Jeep Wrangler, men som bil nummer 1 synes jeg den var "vanskelig" å kjøre. Kort akselavstand, bråkete og ikke så stor motor at det gjorde noe.

I løpet av sommeren 2018 tenkte jeg mer og mer på å kjøpe en sånn bil, og ved å selge en 2010 Ford Mondeo som stort sett sto ubrukt på gårdsplassen, hadde jeg litt kontanter. Jeg hoppet på interwebben og besøkte finn.no. Der søkte jeg på "maks 40000 og 4x4". Land Rover var den biltypen som tiltalte meg mest i søkeresultatet. Med litt hjelp fra min gode venn Kristin, falt valget på en stilig oransje 1974 Land Rover Serie III 109.

Etter avtale med selger skulle bilen nå prøvekjøres. Kjøpehjelper og venn Kristin, med hund, og jeg hoppet i den silkemyke Teslaen og putret avsted til Fredrikstad. Til vår store overraskelse var Gamlebyen stengt for biltrafikk, så vi måtte parkere et stykke på utsiden og gå inn på apostlenes hester. Det i seg selv var helt ok. Vi liker å gå. Det skulle imidlertid gjøre at kjøpet ble gjort på bittelitt feil forutsetninger.

Vi møtte selger, en veldig hyggelig ung mann fra Fredrikstad, ved bilen lørdag formiddag. Gamlebyen sydet av liv, og dannet et perfekt bakteppe for prøvekjøring av bilen. Problemet var bare at det ikke var noen steder å prøvekjøre den. Byen var som nevnt stengt for trafikk, og i tillegg var bilen avskiltet på grunn av manglende EU-godkjennelse.

Vi startet bilen uten nevneverdige problemer. Litt choke, litt gass, mer gass, masse gass, og så fyrte alle fire pluggene. Motoren gikk sånn passe rent. Etter noen minutter gikk den på tomgang uten at man måtte gi gass. Jeg satt den i revers, ga gass og slapp ut clutchen. HUMP-HUMP! Det rykket og hoppet bakover. Litt roligere på clutchen og litt mindre gass. Som en iskald kniv i en dypfrossen smørblokk beveget vi oss bakover. Så skulle jeg ratte.

Det er veldig mange år siden jeg kjørte bil uten servostyring sist. Vi må tilbake til 1986 da jeg nettopp hadde tatt førerkort, og fikk låne pappas gamle bil - en Ford 20M V6 hardtop cupé. Jeg pådro meg nesten ryggmargsbrokk av å få bilen ut av p-lomma og ut på grusplassen der jeg skulle prøvekjøre den.

Grusplassen var kanskje 70 meter lang med parkerte biler på hver side. Vi hadde tenkt til å kjøre i enden av grusplassen, opp gata og rundt kvartalet. Vi kom ikke lenger enn til enden av grusplassen. Der sto det en trekkvogn med semihenger. Han hadde kjørt seg fast mellom en parkert bil og et stakittgjerde. Vi rygget tilbake, og parkerte bilen. 140 meter prøvekjøring. Det fikk holde.

Konklusjonen: Denne bilen vil jeg ha!
Smartheten av å kjøpe bil uten å ha prøvekjørt den mer: Lite.

Jeg takket for kikken, og sa at jeg skulle tenke litt på det. Jeg visste jo at å eie en slik bil betyr mer skruing enn kjøring, men så er det jo en hobbybil det er snakk om. Viktigheten av at den er på veien er ikke skyhøy. Jeg klarte ikke å bestemme meg på lørdag. Litt utpå kvelden dagen etter sendte jeg en prutemelding til selger, og samme kvelden var avtalen i boks. Oj-oj-oj. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en Land Rover.

I 14 dager sto bilen hos selger før jeg endelig fikk hentet den. Jeg ville egentlig transportere den på henger, men førerkortet mitt tillater ikke totalvekt over 3500 kg på en slik ekvipasje, og transportørene skal jo tjene penger - så det ble for dyrt å få noen til frakte den for meg. Det virket ufornuftig å bruke opp alt jeg prutet på å få hentet bilen.

Kommentaren om at det var litt lite smart å kjøpe en bil så godt som uprøvd, kommer tydelig frem i artikkelen om da vi hentet bilen. Men det er en annen historie. Les den her.