A+ A A-

1974 Land Rover Serie III - henteturen

Etter å ha funnet en bil på finn.no, prøvekjørt den, og så kjøpt den, var det på tide å få hentet bilen hjem. Budsjettet tillot ikke at noen fraktet bilen for meg, og førerkortet mitt tillot ikke at jeg fraktet den selv - så da var det kun ett alternativ igjen - kjøre den selv. Hvis du aldri har kjørt en 44 år gammel terrengbil, så kan jeg fortelle deg at det er ikke en dans på roser. Det er ikke en gang en nakendans på tornene til rosebuska. Tro meg når jeg sier det; det er en prøvelse.

Med nybakte prøveskilt og en liter olje i sekken, hoppet jeg på toget til Oslo S klokken 15:36 lørdag 11. august 2018. Ved den store klokka - som ikke er der lenger - møtte jeg Kristin. Vi hoppet på regionaltoget til Fredrikstad (227,- én vei, takk) og ankom stasjonen litt etter tiden ca 16:15. Vi skulle over elva til Gamlebyen der bilen sto, og da tok vi så klart Byferga. Den er gratis og går hele tiden. Selve overgangen tar et par minutter.

Ved bilen møtte vi selgers mamma. Det var en veldig hyggelig dame. Vi fikk nøkler, snakket litt om ditt og datt, og tok farvel. Første mål på reisen var nærmeste bensinstasjon. Det ene bakdekket sto nesten på felgen, vi måtte fylle bensin, og vi måtte ha med oss vann på reisen. Ikke til oss eller hunden, men til bilen. 

Stopp 1: Circle K Østsiden

Her fylte vi 20 liter bensin, og en skvett blyerstatning. Bilens motor kan kjøres på blyfri, men over tid vil ventilsetene gå i stykker, og det vil begynne å ryke av motoren. Vi følger alltid reglene, og brukte blyerstatning. Så var det luft. Det var luft i dekket, men langt fra nok til å kjøre til Bjørkelangen. Det var såpass ille at jeg trodde det virkelig påvirket kjøreegenskapene på bilen. Bilen styrte frem og tilbake av seg selv. Lite visste jeg hva det skulle vise seg å være...

Vi fikk på 2,5 bar luft, og så startet jakten på vann. Bensinstasjoner i dag har ikke vann til kundene. Tørsten dekkes av innholdet i kjøleskapene, og bilene i dag trenger ikke vann. Ergo måtte vi fylle vann fra vasken på do over på en liten kanne som lå i bilen, og håpe at det var nok til neste stopp. Ikke noe problem, men det blir gradvis mer og mer utfordrende å ha biler eldre enn 20 år.

Dødgang på rattet

Da vi hadde fått luft i dekket, var det dessverre overtydelig at det ikke hadde så mye å si for hvordan bilen oppførte seg på veien. I min tid som bilinteressert har jeg hatt min andel dødgang - men dette tok kaka. Vi snakker mora av dødgang. Før hjulene rørte på seg måtte rattet dreies ca 25 cm. Når man står stille er ikke det noe problem, men prøv det på humpete og sporete riksveier med møtende trafikk og svinger, i nesten fire timer!

Ingen kritikk til selger. Dette er mitt ansvar. Hadde jeg prøvekjørt bilen mer, så hadde jeg oppdaget det. Hadde jeg brukt mer tid da jeg var der og så på bilen, så hadde jeg oppdaget det. Om jeg hadde latt være å kjøpe bilen om jeg visste? Njaei... usikker på det. Men jeg hadde ikke kjørt bilen hjem.

Humøret til unge Johansson falt et par hakk. Da jeg i tillegg kjørte feil ut fra bensinstasjonen OG det begynte å regne - OG jeg pådro meg en muskelstrekk i ryggen da jeg skulle ratte bilen på plass ved bensinpumpa - som gjorde at jeg ikke fikk puste skikkelig - da var enden veldig nær. VELDIG nær.

Det var VELDIG bra at Kristin var med, for hun motiverte meg til å ikke gi opp.

Stopp 2 - YX Borge

Vi kjørte et stykke til. Da vi kom til YX Borge på FV110 stoppet vi for å finne mer vann til bilen, og for å prøve å litt mer luft i lungene mine. Jeg pustet så kort at jeg nesten hyperventilerte. Det gikk potensielt ut over sikkerheten. Kristin er personlig trener, og hun vet litt om muskler. Hun fikk (til nød) lov til å ta på meg, og etter litt trykking og rubbing, og til slutt en monsterstrekk, fikk jeg fylt lungene med luft igjen.

På dette tidspunktet diskuterte vi å ringe etter kranbil. Det hadde jo vært litt av et nederlag, og med mer pepping og den fysikalske behandlingen, bestemte vi oss for å prøve litt til. Jo nærmere vi kom, desto billigere ville en kranbil bli.

Mil etter mil etter dødgang

Vi putret videre, i 60-70 km/t. Det var omtrent så fort jeg turte kjøre. Bilen går nok i rundt 80 km/t, men med dødgangen som noen ganger gjorde at vi var helt ytterst mot grøfta, og andre ganger godt over midtstripa, kjørte vi heller inn til siden når biler tok oss igjen. Dette visste jeg om; at vi kom til å kjøre sakte. Det var grunnen til at vi dro såpass sent på en lørdag. Mens folk koste seg med film, pizza og voerspiel, humpet vi langs landeveiene i Østfoijlll.

Stopp 3 - Circle K Rakkestad

39 minutter og 32,2 km senere stoppet vi på en bensinstasjon for å sjekke vann og fylle litt mat i magen. En liten sidenote; Google Timeline mener at vi på denne strekningen kjørte buss. Det sier litt om hastigheten vår, pluss at som Kristin kom på - Google nok trodde at vi stoppet på bussholdeplasser hver gang vi slapp forbi raskere kjøretøy.

Nå er det på sin plass å nevne at vi slo av motoren på alle våre stopp. Så langt hadde vi startet motoren 5 ganger uten noen problemer. Startermotoren gikk rundt kanskje fire ganger, og så fyrte bilens motor.

Nå var vi snart halvveis, og motivasjonen og humøret var på topp. Vi hastet videre.

Jeg begynte å bli vant til dødgangen, og klarte stort sett å holde bilen mellom stripene. Det var guffent å kjøre høyresvinger. Da ville bilen på død og liv ha meg til venstre, og jeg måtte enda mer ned i hastighet for å fullføre en kontrollert sving. Jo krappere de var, desto saktere måtte jeg kjøre.

Stopp 4 - rasteplass rett etter fylkesgrensa til Aurskog-Høland

Tre kvarter og 37 km senere stoppet vi på en rasteplass midt ute i skogen for å sjekke vannet en siste gang. Vi hadde ikke fylt på noe siden vi forlot Circle K i Fredrikstad - men det er bedre å være føre var enn etter snar. Vi slo av motoren, og jeg sjekket vann mens Kristin luftet Yatzy. Da vi hadde smekket igjen panseret og var klare til å dra, vred jeg tenningsnøkkelen rundt. Klikk-klikk-klikk. Null respons fra startermotoren. Prøvde igjen. Klikk-klikk-klikk.

OMG! Klokka var ti på ni på kvelden. Jeg var sliten og trøtt. Jeg hadde fremdeles vondt for å puste, og så STARTER IKKE MOTOREN, OG VI ER MIDT I SKAUEN!

Først prøvde vi å dytte den i gang. Nope. Det var for kort bakke ned til riksveien. Så ringte jeg til selger. Joda, det var solenoiden som noen ganger ikke vil dra i gang startermotoren. Jeg husket da at han hadde nevnt det da vi så på bilen...

Men asså! Midt ute i skogen? Vi var under en time hjemmefra, og da skal den slutte å virke? Makan til uflaks!

Selger ga oss et par tips. - Prøv igjen, eller sveiv i gang motoren. Jah, det stemmer. Disse motorene kommer utstyrt med sveiv.

Som tipset, så gjort. Frem med sveiva (sa brura). Min ryggstrekk ble ikke direkte bedre etter å ha forsøkt å sveive i gang motoren, og ikke en gang Amazon-Kristin klarte det.

Siste sjanse var å dytte bilen så langt tilbake som vi klarte, og rulle så langt ned mot riksveien som jeg turte før jeg slapp clutchen, og så håpe på det beste. Som planlagt så gjort, og skulle du ha sett - den startet på andre gear. Det var jaggu bare så vidt det gikk. Jeg klarte å få den ene lille gnisten til å få motoren til å gå rundt. JESS! Nå var det bare å holde motoren i gang den siste timen.

Endelig hjemme

Klokken 21:40 rullet vi inn på gårdsplassen. Totalt kjørte vi litt over 10 mil, og vi brukte tre timer og 45 minutter.

Jeg hadde lovet å kjøre Kristin hjem til Oslo. Bilen min sto i Lillestrøm, så vi måtte ta buss fra Bjørkelangen. Det var kjempestas. NOT. På bussen satt det en ungdomsgjeng. De oppførte seg eksemplarisk, men på Borgefeltet kom det på en til. MATS! Mats var full. De andre gutta måtte snakke til ham 100 ganger. Sett deg. Ta på belte. Ta på buksa! Ikke tiss i bussen!

Det endte med at bussjåføren innvilget tissepause. Hvor ofte opplever du det på en rutebuss. Only in Aurskog-Høland, sier jeg bare.

To minutter før vi ankom Lillestrøm stasjon klarte ikke Mats å holde seg lenger, selv etter tissepausen halvveis. Han gikk til døra bak og tisset. Priceless.

Etter en svipptur innom Groruddalen kom jeg hjem rett etter midnatt. Da var kroppen sånn passe gåen. Jeg krøp sammen under et pledd på sofaen, og sovnet i en stilling der jeg fikk puste nesten uten smerte. Da jeg våknet klokka halv elleve dagen etter lå jeg i samme stilling.

Det blir en tidlig kveld...