A+ A A-

Ny by, nytt land, nytt kontinent

Det skal sies med en gang: Vi føler ikke at vi har vært i _Afrika_ selv om vi har satt våre ben på afrikansk jord. Det er ikke mye ved den turistifiserte byen Tanger i Marokko som er slik Afrika sikkert er. Når det er sagt, så skal det sies av vi jo tross alt har vært i Afrika :)

Higen etter å besøke flere land og flere byer er sterk. Det konkurreres på høyt nivå, og AG leder an på antall land, mens jeg leder på antall byer. Før turen til Marocco hadde jeg 18 land og AG 21. Nå har vi 19 og 22. Neste år drar AG fra meg med et land siden vi skal til USA. Pokkern...

Vi bestilte billetter til Tanger på nettet noen dager før avreise. Pakketur med buss, guide, lunsj og båt begge veier. €56 pr person. Klappet og klart for sløve turister som oss, som bare ville finne på noe å gjøre. Vi orket ikke tanken på å loffe rundt på egen hånd. Skummelt virket det også.

AG dro på seg lange ermer og sløret blikk, og Kyrre utstyrte seg med fotokamera og minst mulig annet. Leiebilen ble grisekjørt fra Jerez til Tarifa (minst 140 km/t i perioder) og vi kunne nyte godt av at de har fikset litt på veien. De siste milene er med møtende trafikk, men mesteparten gikk på 120 km/t-grense 4-felts. Mycket bra!

Paps hadde informert oss om parkeringsmulighetene i Tarifa. Utrolig nok var det ledig plass to hundre meter fra inngangen til fergeområdet, og det var gratis gateparkering. Ikke verst.

Vi hadde som sagt allerede bestilt og betalt billettene, så vi skulle bare sjekke inn og få boardingkortene. Det gikk fint det, og vi fikk tid til å spise litt frokost på kafeen, og vi fikk tid til å gå på do, vi fikk tid til å sitte litt ute og røyke passivt, vi fikk tid til å sitte ved passkontrollen i drøyt 100 timer. Virket det som. Inntil de OMSIDER startet innsjekk. Den første timen vi var der virket det som om det bare var vi som skulle ta den 35 minutter lange ferden. Da det var igjen ti minuttet til båten etter skjemaet skulle forlate kaia, var det 3000 mennesker i avgangshallen. Virket det som. Da de åpnet sperringene inn til passkontrollen, var det tydeligvis om å gjøre å komme først frem. Sykt hvordan folk klarer å presse seg frem. Spesielt et eldre par fra Italia utmerket seg. De ålet seg gjennom køen, og sneik minst 50 plasser. Er det mulig! Ja, og et par sleske forretningsmenn. De sneik sikkert flere. Vi la merke til dem under hele båtturen. De sneik.

Nå skulle vi ombord i båten. Trodde vi. Neida. Først skulle båten tømmes for folk og biler. Nå var vi allerede femten minutter etter skjema. Vi fikk lov til å stå i solsteika i femten til før vi slapp ombord.

I avgangshallen, ved billettluka, ved innsjekk, på høyttalerne - over alt sto det: Husk å få passet stemplet av det Marrokanske politiet ombord i båten. Viktig! Hvis ikke kommer du ikke i land. HUSK Å STEMPLE PASSET PÅ BÅTEN!

Turen over var særdeles behagelig. AG og jeg fant oss et bord og to stoler - ETTER at vi hadde STEMPLET passet av det Marrokanske politiet. Vi kjøpte litt drikke, og satt og betraktet livet på båten. Fin båt, forresten. Klart den bar litt preg av å være en spansk-marrokansk Sandefjord/Strømstad-ferge med tobakk- og alkoholsalg, men i det store og det hele var det en fin måte å ta seg over sundet på. For et sund, det er det det er. Man kan se over til Tanger på en fin dag.

Plutselig var vi på andre siden. Vi stilte oss i kø (igjen), denne gangen for å komme av båten. Vi var sånn omtrent midt i køen. Etter ti minutter la vi merke til at det begynte å gå folk på båten igjen. -Jøss, slipper folk inn før vi er av, tenkte vi for oss selv. Men så kjente vi igjen noen av dem. - Ah, så klart. De hadde ikke stemplet passene sine før båten la til kai. Hvordan man kan unngå å få med seg at man skal stemple passene før man går i land, det vet jeg ikke. Vi klarte det ikke. Mange klarte det.

Første møte med Marokko var som alle andre land med et større havneområde. Masse folk, biler, lastebiler, busser. Da vi fikk boardingkortene våre i Tarifa, fikk vi også et klistremerke hver. Det var viktig å ha det synlig på brystet, hadde vi fått beskjed om. Flinke pakketurister som vi er, var de allerede satt på. Rett utenfor terminalbygget ble vi dirigert inn til siden av en fyr med serk og tøfler på. Nå så vi at vi var i Nord-Afrika. Alle gikk med serk og tøfler. Noen så rarere ut enn andre.

Vi var rundt 45-50 mennesker i vår gruppe, og vi fikk beskjed om å komme til bussene. Akkurat da vi skulle til å gå var det to Marokkanere som ropte til meg: Er du norsk? Javisst, svarte jeg - og vi ønsket hverandre en god dag på norsk.

Nå fikk vi møte guiden vår. En fargerik fyr. Sharif - eller sheriff som vi kalte ham. Han la ut på spansk, engelsk og gebrokken tysk om alt mulig rart i et forrykende tempo.

Fra bussen tok AG bilde av en politimann som sto på gata. Hun brukte litt tid på å få det til, så han oppdaget det. Fra å være en litt brysk mann med bart forvandlet han seg til en smilende onkel som sto og pekte på kamera og pekte på øyet sitt - tjue ganger. - Haha, jeg så at du tok bilde av meg. Jeg så det, jeg. Jeg så deg! Haha! Jeg så deg! Haha! Jeg så det jeg!

Bussen kjørte. Takk og lov. Vi så for oss et opphold på en marrokansk glattcelle med jevne spylinger med brannslangen. Vi slapp unna. Bussturen tok tre minutter. Vi ble sluppet av tre hundre meter fra porten til havneområdet. Resten av dagen ble mer eller mindre tilbragt på apostlenes kameler.

Gruppen ble delt opp i to. De som skulle være over natten, og vi som skulle tilbake til Spania samme dag. Dagturistene ble nå geleidet inn i gamlebyen. Jeg er veldig glad for at vi valgte en guidet tur. For det første hadde ikke AG og jeg turt å bevege oss inn i de smale gatene alene, og hadde vi gjort det hadde vi sannsynligvis fremdeles lett etter en vei ut. For et virvar av gater, smug og trapper. Det får man si. For det andre var vi glade for å ha valgt guidet tur, fordi det var greit å gjemme seg bort fra alle selgerne inne i gruppen. De var ganske pågående. Vi kunne få kjøpt kamelfigurer, smykker, klokker, klær, vesker, trommer, og alt mulig annet rart. Billig! Eller... i forhold til hva vi er vant til å betale var det billig. I forhold til hva selgerne sikkert betalte for varen var det ren og skjær svindel.

Vi klarte å holde gateselgerne på avstand. Vi ble dratt innover i byen, og fikk et lite innblikk i hvordan man lever i en nordafrikansk turistmagnet. Det må være et helvete. Når fem hundre menn lever av å selge nøyaktig de samme varene på et område som dekker en halv kvadratkilometer, da tenker jeg at det må være mye konkurransen og lite salg. I "gull-distriktet" var det femti butikker som alle hadde tusenvis av gullprodukter. Hvordan så mange butikker kan ha råd til å ha så mange varer på lager, det er for meg et lite mysterie.

Nå var det lunsj. Vi ble ført inn til en restaurant som lå like ved en litt større park. Det virket noe mer eksklusivt enn litt lenger inn i gamlebyen. Vi fikk en suppe med noe AG påsto var kylling. Jeg tror hun sa det mest for å berolige seg selv. Så fikk vi en stålpinne med kjøttdeig på, og til slutt en tallerken med cous cous og kylling. Det var ganske godt, og jeg ble i alle fall mett. Foran oss ved lunsjbordet satt det... selvfølgelig; to svensker. De er pokkern meg over alt. AG og jeg ble litt satt ut, og vi sa ikke stort under lunsjen. Avslutningsvis fikk vi en sukkerholdig te med mintblader. Namnam! Under hele lunsjen satt det en gjeng musikere og underholdt oss. Etterpå gikk de med innsamlingsbøssa. Alt koster noe. Ingenting er gratis.

Ferden gikk videre i gamlebyen. Vi stoppet her og der og fikk litt historie servert av guiden. Neste holdeplass: Teppebutikken. Vi fikk se en hel haug teppetyper som er typiske for nord-afrika og Marokko. Etter leksjonen fikk vi lov til å se oss litt omkring. AG og jeg likte et teppe som ofte blir brukt til å sitte på i stuen. Vi bøyde oss ned og tok på det. Det skulle vi ikke gjort. Like fort som et olja lyn sto det en selger ved siden av oss. Jeg måtte se ham dypt inn i øynene etter ti minutter og si: Vi skal ikke kjøpe teppe, vi bare ser på det. Vi trenger ikke noen tepper nå. Tusen takk for oppmerksomheten.

På vei ut av butikken kikket vi på noen afrikanske puffer. Tre sekunder senere sto det en selger og mente at dette var noe vi burde ha. Vi pruta ned 40 euro, men vi ble fremdeles rundlurt. 120 euro for to kamelpuffer er svindyrt. Men det var jo gøy, og nå har vi et minne vi husker lenge.

En hærskare av selgere hadde samlet seg utenfor butikken. De ventet på oss som en flokk krokodiller som venter på at gnuene skal krysse elva. Da vi begynte å strømme ut fra butikken kastet de seg over oss. Varene hadde nå sunket med fem euro i forhold til hva det kostet da vi kom inn i gamlebyen. Nå kostet trommene bare fire euro. Vi kjøpte ingen.

Ny butikk i samarbeidet. Guiden håndhilste med de ansatte, og gliste bredt. Gullgruve. Vi var lyse i huden, vi hadde penger. Vi var vandrende opalberikelser. Krydderbutikk og apotek på samme sted. Vi fikk forklart at man ofte brukte krydder i medisinsk øyemed. Tjue minutters leksjon om det. Vi fikk lukte og vi fikk prøve. Kremer og dufter.

Et av produktene var kun for jenter. Mannen smørte en stift på håndflata til alle jentene og sa at jo sterkere fargen ble, desto mer viril var jenta. Ingen farge = frigid. På hånda til AG blusset en sterk rosafarge opp. Mannen tok tak i hånda og løftet den. This woman is the hottest one in this room! Han gliste og alle lo. Ansiktet til AG ble mye mer farget enn stripa på hånda...

Vi kjøpte litt saffran og en slags såpe som skal holde myggen borte. Der gikk de siste kontantene våre, og vi kunne med god samvittighet si nei til alle selgerne. Vi kunne ikke kjøpe uten cash, vøtt.

Gåturen nærmet seg slutten. Inne på en restaurant like ved havna fikk vi tjue minutter til å slappe av litt. Det var heldigvis ikke så varmt denne dagen. Temperaturen lå på rundt 28-30 og det var svak bris. Perfekt for en slik tur.

Siden vi var tomme for cash fikk vi heller ikke kjøpt noe drikke. Jeg prøvde å spørre en servitør om de tok kort, men han forsto ikke helt hva jeg mente og ramset opp hva de hadde i kjøleskapet.

AG og jeg trodde at turen var over da vi ble dyttet inn i bussen nede ved havna. Bussen tok u-sving og kjørte innover i byen. Klokka hadde passert halv fire, og båten gikk fem. Jaja, de vet vel hva de driver med, tenkte jeg.

Det var fint at vi fikk denne turen. Vi ble kjørt gjennom et mer moderne Tanger. Vi fikk se hvordan mannfolka sitter uten spor av kvinner på kafe og ser på livet, vi fikk se moderne banker og butikker - i sterk kontrast til det vi hadde sett i gamlebyen. Vi fikk se rikmannsåsen der kjente amerikanske og europeiske kjendiser har feriehus. På vei ned igjen til havna stoppet bussen på en rasteplass. Der lå det en liten gruppe kameler og ventet. De som ville skulle nå få ri kamel. Å, så spennende. For noen skarve euro fikk man sette seg på, og føle at kamelen reiste seg. Så gikk den ti meter, så fikk man ta bilde, og turen var over. Vet du hva kamelen har i pukkelen? Reservebein og jekk. Svenskene red kamel. Vi ble i bussen.

Fergen var omtrent like forsinket hjem som den hadde vært til. Kø, kø og kø. I Tarifa feriet de en eller annen Feria og byen kokte av liv. Vi hastet ut på hovedveien og kjørte hjemover.

Litt sliten i hodet og litt uoppmerksom, og jeg tok feil vei ved Cadiz. Jeez! Vi var jo nesten hjemme. Jeg tok av til San Fernando og tenkte at det sikkert var mulig å snu og kjøre ut samme vei som vi kom inn. Neida, så klart ikke. Vi brukte 35-40 minutter på å finne veien ut. Vi vema rundt og rundt, og fant omsider et skilt til Centro Urbanico. Der fant vi et skilt mot Sevilla. YESS! Vi var slitne, sultne og tørste. Vi fant heldigvis en flaske vann i bilen, så humøret steg et par hakk.

I ellevetiden parkerte vi bilen i Jerez. Vi hold på å omkomme av sult, så det var bare å finne seg et sted å spise. Spanjolene spiser sent, men ikke så lenge. Det meste var stengt. Etter litt frem og tilbake fant vi en liten sjappe ved biblioteket ikke så langt fra huset. De hadde bare alá carte. Jeg bestilte en biff, medium. Den var rå. Den smakte utrolig godt, men 85 % var for meg uspiselig. Jeg orket ikke klage. Hva er det med å la unga være oppe til langt etter midnatt midt i uka? Vi var ikke helt i humør til slik nå. Vi spiste opp og løp hjem til senga!

Oppsummering: Tross innpåslitne selgere og en litt slitsom avslutning på dagen, var det vel anvendte penger. Vi fikk et lite innblikk i den Marokkanske hverdagen og vi fikk et minne som vi tar med oss videre. Er du i området en gang kan vi trygt anbefale deg å gjøre noe tilsvarende.

Her er bildene. Klikk på de små for å se de store.


Her er fergen som tok oss over. Ganske diger.


Godeste mannen selv. Vi gikk ut på dekk i tre minutter. Det var brennhett der ute. Inne var det svalt og deilig.


Uklart, men like fullt et bilde av jenta selv. Jo. Han i bakgrunnen visste ingen ting.


Slik så båten ut inni. Inne til venstre under messanin, der stempler man passer får man går i land i Tanger.


Dette er Mustafa, politimannen AG tok bilde av.


Her gikk vi av bussen. Femti meter bak oss var porten til havneområdet. Vi fikk ikke satt os til rette før vi skulle av.


Blanda drops. Spanske, svenske, tyske, engelske og norske. Minst.


Og er er de norske.


Vi fikk en inngående forklaring på denne muren. Jeg tror den er gammel.


En... moské?


Sheriff! Han var skikkelig Sharif. Eller var det omvendt? Uansett en trivelig fyr.


Gull for alle penga! Dette var bare én av femti butikker i samme gate. Go figure.


Bissi handlegate i Tanger.


De litt irriterende svenskene. Vi ville være de eneste nordiske. Vi kunne ikke si noe uten å bli forstått. Kjipern.


En hver grønnsakshandler i Oslo ville vært misunnelig.


Vi nærmer oss restauranten der vi skal spise lunsj. Som man kan se var dette i utkanten av gamlebyen, for her var det ikke så gammelt lenger.


Vi gjetter på at dette er en av de gamle portene i bymuren.


Morsomt at restauranten vi spiste på het Hammadi. Faren til Eilert heter (på kort) Hamadi.


Vegg-til-vegg-teppe. Eller veggteppe, om du vil.


Igjen ser vi turistene smile til kamera. For noen nek.


AG valgte alkoholfritt. Pussig farge.


Jeg spiser cous cous. Det var godt. Spesielt de kokte kålbladene smakte bra. Jeg synes cous cous er litt tørt. Liker ris bedre.


Og her er bandet. De spilte slagere fra 80-tallet. 1880-tallet.


Nok en moské? Fin farge og gammelt, da gitt. 1263.


Vi er på teppeland. Ingen flyvende modeller igjen på lager. Synd.


Her er alle teppene lagt ut på gulvet. Gulvtepper, ja. Det var det lyse nesten ensfargede helt oppe til høyre vi syntes var fint. Ikke de andre.


Her er apotekern fra Kabul, eller deromkring. Og svenskene. De hang på som klegg!


AG blir stemplet som ei skikkelig skl... romantisk frøken. *fnise*


Her står den spennede fortellingen om den gangen byoriginalen Ohmar Mohammed Kmeht hoppet opp og ned som en gal mann den 20. august 1382. Denne historien ble omskrevet i 1962 da man fant ut av gamle steintavler at han ikke hoppet, men løp rundt som en gal mann.


Det var her Ohmar Mohammed Kmeht bodde.


Og her hadde han sine daglige vendinger mot Mekka.


Vi trasker og trasker. Det ble noen kilometer til fots i denne ferien.


Hadde du gått ned denne gaten alene midt på natta?


Litt sterk sol og medlys gjorde at AG syntes denne palmen var kikkelig fin. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det er halvdød. Fin himmel, da.


En typisk Marokkansk taxi. Ja, hvis man har ønsker om en tidlig og grusom død...


Så er vi fremme ved kamelene. Stakkars dyr. Opp og ned. Op og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Og så sove.


Kaschmir sliter litt med dressuren. Nesten som å se FRP forsøke å få alle i partiet til å trekke samme vei.


Hadde jeg kunne litt arabisk skulle jeg gjerne skrevet noen vittige ord her. Men siden dere ikke hadde skjønt hva som sto, lar jeg det være.


Hvem er denne mannen med sekk og lue på. Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han det er John "Sharif" Blund. Han besøker store og små.


De ser så godmodige ut. Gosslige. Skikkelig Tjorven!


Rikmannshus i rikmannsåsen. Sikkert Røkke sitt.


Da er turen over. Vi er på fergen på vei tilbake til Spania.


Tanger legges bak oss mens vi tøffer over sundet.


Plutselig fra tynne vannet dukker det opp en masse bølger. Nesten så det kokte.


Nesten kunst. To båter side om side mot sola.


Aldri en dag på sjøen uten at det skjer noe. Her brenner det på en båt.


Her må liv reddes og materiell berges.


Så satt vi i bilen på vei hjem. Dette var før vi visste at vi skulle bruke 35 minutter på feilnavigering.