A+ A A-

Vestlandet i horisontalt vær

  • Overordnet kategori: Turer hit og dit
  • Kategori: Norge
  • Sist oppdatert torsdag 13. mars 2014 22:17
  • Treff: 2068

Vi skulle til vestlandet for å feire fetter Jørgen og hans kone Tines bryllup. Det var tanter og onkler, kjente og ukjente, bil, bilferge, og regn. Masse regn. Det var drøyt 60 mil og drøyt 8 timers kjøretid. Veiene var fulle av tyske bobiler og norske hull. Vi pakket nistemat, to damer i baksetet, voksenmusikk i CD-spillern og et stort spørsmåletegn ved rutevalget.

AG og jeg dro fra Oslo kvart over åtte. Fem over halv ni var vi på Langhus. Mamma og tante Mette sto klare til avreise. Så var spørsmålet; hvor skal vi kjøre? Vi hadde tre valg. Vi kunne kjøre til Oslo og ta E6 til Otta og kjøre vestover derfra. Eller vi kunne kjøre til Oslo, Sandvika, Hønefoss, Lom og så vestover. Eller vi kunne kjøre til Drøbak, ta tunnelen og kjøre til Drammen, RV 285 til Hønefoss, Lom og så vestover. Vi valgte det siste.

Valget baserte seg på kunnskapen om trafikken til Oslo. Vi ville lett bruke 45 minutter på å komme oss til Sandvika. Ved å kjøre tunnelen mot Drammen ville vi (normalt sett) vært langt forbi Sollihøgda. Normalt ville vi det. Først var jeg litt for ivrig ved avkjøringen til Drøbak. Jeg måkte forbi en bil og bommet på avkjøringen. Vi tok gamleveien, og tapte ca. fem minutter. Så kom vil inn mot Drammen, og RV 289 var stengt mot RV 285. Vi kjørte gamleveien opp til Lier, krysset E18 og forbi Lyngåsbanen, og så ut på RV 285. Der gikk det minst 10 minutter, blant annet fordi vi ble liggende bak en saktegående lastebil ganske lenge. På RV 285 gikk det ikke stort bedre. Vi kom bak en nederlandsk lastebil som smøyg seg gjennom svingene.

Plutselig fant jeg et smutthull. En svingkombinasjon gjorde at jeg så langt fremover. Jeg dytta gearspaken inn i tredjegear og tro på! 130 dieselhester spydde ut litt røyk og bilen skøt fart. Lastebilen kuttet svingen, og jeg var helt ute på grusen ved siden av autovernet før jeg var forbi. Det var litt spennende, men udramatisk.

I tolvtiden stoppet vi for å raste (ikke haste). Brød, loff, ost, skinke, omelett, majones, kaffe og flaskevann. Pent vær, nesten vindstille og ikke så mye trafikk. Fin rasteplass, bortsett fra dassen som stinka fjøs, grisebinge og septikktank. Vi tissa i skogen (sorry, maur: R.I.P.).

Veien videre mot fjellet gikk i grunnen fint. Litt humpete vei, men ikke verre enn at vi fikk nyte alt det grønne (bortsett fra at den sløve gjengen i bilen stort sett satt og purka). Veien over snaufjellet til Lom var stoslagen. Altså, ikke veien - men naturen. Vann og fjell og kuer og sauer i skjønn forening. Veien var nå blitt merkbart dårligere. Humper og sprekker og hull. Vi kjørte slalåm.

Og så begynte det å regne. Det var vel ikke lenge før vi tok inn til Geiranger at de første dråpene kom. Skodde, 7 grader og regn. Koselig. Vi bestemte oss altså for å kjøre innom Geiranger en tur og kikke. Været var såpass dårlig at vi nøyde oss med å stoppe på den første utsiktspunktet på vei inn. Vi tok noen bilder, og så snudde vi og kjørte over Strynefjell.

Vi ankom fergeleiet ved Lekneset kvart over seks. Da hadde vi kjørt i 9 timer og 30 minutter. Fergene gikk ganske ofte, så kvart på sju kjørte vi ombord - 120 kroner takk. Vi hadde allerede passert Union Øye Hotell der festen skulle holdes, for vi skulle over til Sæbø og overnatte i en campinghytte - og vielsen skulle holdes i Kirken i Sæbø.

Jeg sendte sms til Jørgen og fikk i svar at vi skulle stoppe ved Joker i Sæbø. Sæbø er omtrent så lite *viser med fingrene* og Joker var lett synlig. Familien til Tine eier og driver Joker, og de bor tvers over gata. Kirken var tre hundre meter unna. Campinplassen likel angt i andre retningen. Lite.

Etter å ha hilst på familien, og etter litt mat og drikke kjørte vi bort på campingen. La meg bare få si det: Det hadde så langt striregnet siden vi var på fjellet noen timer før. Hytta var stor og fin. To soverom, stor stue med kjøkken. Det var meningen å møte brudeparet på et hotell i nærheten, men vi var så slitne og alle sammen seeeg ned i sofaen og gikk i dvalemodus. Jeg sov ikke så veldig bra, for det var litt trangt med to i køya nede. Men er man på campingtur, så er man på campingtur. Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Jeg går og legger meg litt, jeg...

Programmet på lørdagen startet ikke før klokken 13:00 med selve vielsen. Vi sto opp i ni-tiden og dusjet på tur. Det vil si; de andre tre dusjet, men da det var gjort var det bare kaldtvann igjen. AG måtte skylle håret i isvann fra nærmeste isbre. Vi fikk på oss finstasen og kjørte bort til kirken. Det regnet. Vielsen var fin og knirkefri. Tante Anne hadde laget dekorasjonene, og brudebuketten. Bruden og brudgommen var veldig fine, asså!

I striregn tok vi noen bilder på kirketrappa, og alle hastet bort til Tobben og Gunnhilds hus. Der fikk vi litt å bite i, og litt drikke. 14:45 gikk fergen til Lekneset. Vi fikk akkurat plass. Bak oss sto den siste bilen som kjørte ombord. Flaks. Vi skulle bo på hotellet natt til søndag, og vi hadde pakket bilen og forlatt hytta.

Union Øye Hotell
www.unionoye.no
Jeg har ikke sovet så alt for mange nettene på hotell i Norge, og de nettene jeg har sovet har stort sett vært på små byhotell med Scandic-standard. Union Øye Hotell er ikke helt der. Det er litt lenger vest (hø-hø-hø). Hotellet ble bygget som byggesett i 1881. Materialene ble fraktet med båt fra Trondheim. Det var stort sett konger, keisere og adelsmenn som brukte hotellet frem til annen verdenskrig. Under krigen og i årene etter ble hotellet sakte men sikkert glemt. Det var ikke før på begynnelsen av 1990-årene at hotellet igjen skulle begynne å få gjester. I 1996 ble hotellet satt på kartet som et av verdens 12 mest spennende hoteller. Hele hotellet er rett og slett et museum. Det er lagt ned en enorm mengde arbeid og penger i utsmykking og atmosfære. Vi likte oss veldig godt på dette hotellet.

AG og jeg bodde på Dronning Maud. Veldig staselig :) Mamma og tante Mette bodde på Bjørnstjerne Bjørnson.

Middagen var perfekt! Vin og mat i en pent sammensatt meny. Flinke servitører, korte taler, pent brudepar. Som det skal være! Etter middagen var det kakedeling, og kakespising. Det var litt få kaker på kakebordet, så jeg tror ikke det ble mer enn en halvkilo pr. gjest. Jeg ble i alle fall rar i magen ;) Eller kakespisingen gikk alle sammen polynese ned i underetasjen der brudevalsen skulle danses. Et lokalt band var på plass. De spilte kjente låter - alle sammen hørtes ut som køntrilåter!

Dem som skulle overnatte på andre siden av fjorden fikk skyssbåt klokka 02:45. AG og jeg hoppet i bingen et kvarter før. Da var festen på hell, og vi var veldig slitne. Å sove på hotell er alltid veldig deilig. Myke madrasser, stille og rolig, annerledes enn hjemme. Jeg slokna som et lys med en gang. Nesten... *fnise*

Opp halv ti. Det regnet ikke! Sjokk og vantro! Det var tid for frokost, litt loking i gangene, farvel, og avgang. Vi kom oss avgårde rundt elleve. Det begynte å regne. Siden vi først var på denne siden av landet og siden vi ikke fikk sett selve Geiranger to dager tidligere, kjørte vi til Hellesylt og tok fergen over Geirangerfjorden til Geiranger. Sier du Geiranger en gang til...

Jeg skjønner at fjorden er på verdensarvlisten. Jeg skjønner at utlendinger valfarter hit. Jeg skjønner at dette er helt spesielt. Det er ganske rått å se fjellet forsvinne ned i sjøen, skyene som ligger som vattdotter over fjellene, duskregnet satte faktisk et ekstra spiss på stemningen. Hadde det vært 25 grader og sol, ville det ikke blitt like bra. AG har ikke vett til å kle seg, så hun sto i t-skjorte med gåsehud og ukontrollerte ristninger. Neida, AG er Viking! Hun frøs IKKE! I-k-k-k-k-k-k-ke, sier jeg!

Geiranger er ikke så mye å skryte av. Kanskje det er grunnen til at bilnavigasjonen min ikke har det på lista over steder i Norge? Vi snirklet oss oppover åssiden, kjørte ut på fjellet, og hjemover. I Lom bestemte vi oss for å spise. Vi kjøpte burger med pommes stripes, mams og tants kjøpte pølse med pommes frites. De fikk pommes stripes og det ble stor oppstandelse. Det er jo IKKE det samme! Det er svidd potet uansett, spør du meg.

Nå begynte tidsracet. Tante Mette skulle rekke et tog til Sandefjord. Vi ringte rundt for å få tak i eksakte tider. Oslo, eller Drammen... Oslo, eller Drammen... det var blitt ganske mye trafikk på E16, og vi gikk for Drammen. Vi tok av like før Sollihøgda og fulgte samme vei tilbake mot Drammen som vi hadde kjørt til. Nå var det ikke noe trafikk i det hele tatt. GPS'en ville på død og liv ha oss til å kjøre til Sandvika, og så E18 til Drammen. Ved å "lure" dama litt, sparte vi nesten 20 minutter. Jeg lurer litt på hva slags kriterier som legges til grunn for utregning av veivalg...

Vi var i Drammen ti på ni på kvelden, og tante rakk toget helt fint. Så var det bare å kjøre mams hjem til Langhus, og så hjem til C13. Det regnet omtrent uavbrutt hele turen.

Vi tilbakela drøyt 130 mil denne helgen. Vi satt i bilen i mer enn 20 timer. Vi brukte ca. 660 kroner på ferger, og ca. 820 kroner i diesel. Og folk spør meg hvorfor jeg heller kjører bil i utlandet?

{eventgallery event="Jrgens bryllup" attr=images mode=imagelist max_images=0 thumb_width=150 }