Merknad
  • SlideshowFx Plugin: HTTP error 404 - Not Found
A+ A A-

Mitt første møte med en Ford Mustang

  • Overordnet kategori: USA
  • Kategori: USA 1996
  • Sist oppdatert tirsdag 15. juli 2014 13:45
  • Treff: 3544

Året var 1996 og vi skulle til UNITED STATES OF AMERICA – journalistspire Kristin Strand og jeg. Vi skulle kjøre bil i tre uker, gjennom California, Nevada og Arizona for å lage små og store artikler relatert til bil og bilindustri. Det var i alle fall planen. Fremkomstmiddelet? En splitter ny 1997 Ford Mustang Coupé med 4,6-liters V8 og manuelt gir.

Denne artikkelen ble i 2010 publisert (i forkortet form) i jubileumsboka "50 år med Ford i Norge".

Vi fløy fra Gardermoen til LAX via Frankfurt. Nesten 24 timer brukte vi fra vi satte oss i taxien i Norge til vi sto med bena på amerikansk jord. På flyplassen ble vi møtt av en venn av familien. Einar ”Andy” Andersen, pensjonert Highway Patrol Officer. Han kjørte oss til bilutleveringsstedet og ble rimelig storøyd da så hva slags bil vi skulle kjøre.

”You guys are gonna make good time in that car”, sa han med et flir. Han var riktignok pensjonert politimann, men han visste å sette pris på en muskelbil. Han hadde kjørt Mustang i tjenesten, men mye hadde skjedd med bilikonet siden den gang. Det hører med til historien at han fikk prøve den og ble naturligvis frelst som alle oss andre.

Selv flirte jeg ukontrollert da jeg hentet bilen. Nå kunne jeg ta på Drømmebilen, og jeg skulle ratte rundt i den i tre uker i det landet den var bygget for. Det var med en stor porsjon glede og ærbødighet jeg satte meg inn i den mørkegrønne Mustangen og vred om nøkkelen. Den voldsomme V8-motoren våknet til liv med deilig dyp brumming.

Jeg hadde bevisst valgt manuelt gir. En muskelbil skal ikke kjøres som en luksusbil. Du skal kjenne at du kjører. Jeg angret litt på valget da vi ble stående i en monsterkø i LA, men på resten av turen stemte girvalget perfekt.

En artig episode utspant seg på Highway One få dager etter at vi kom til USA. Kristin åpnet hanskerommet, pekte på en knapp og sa omtrent samtidig som hun trykket på den: Hva er denne til? ”POP”, sa det. Så åpnet bagasjeromslokket seg. Speedometeret viste 110 km/t. Det var sånn passe morsomt, men mest skummelt da bagasjen vår plutselig lå helt åpen for naturkreftene. En passe dump og vi hadde måttet plukke sokker og t-skjorter i timevis. Det gikk bra.

Man skulle tro at man i USA blendet inn nesten uansett hva man kjørte. Det er jo tross alt billandet over alle billand. Med Mustangen gjorde vi ikke det. Folk hilste på oss på gata, andre Mustang-førere vinket, og folk snakket til oss på p-plasser og bensinstasjoner. Jeg husker spesielt en bensinstasjon i South Lake Tahoe. Det sto en fyr med en ganske sliten Ford pickup på andre siden av pumpa og tanket. Så lente han seg mot meg og sa: ”How’s your Stang runnin’!” Det var ikke et spørsmål; det var en anerkjennelse og dyp beundring. Det var som om han sa: Jeg digger bilen din, og nå vil jeg vite hva du føler når du kjører den.

Vi slo av en kort prat, og alt jeg trodde jeg visste om amerikanere fra time etter time med TV og filmer ble feid vekk på fire minutter. De var genuint hyggelige, og de ville mer enn gjerne snakke med oss.

Kjøreturen gjennom de tre statene gikk veldig bra. Veiene var fine og bilen oppførte seg eksemplarisk. Vi kjørte Highway One fra LA til San Francisco. Så dro vi opp til Reno (som vi ikke likte), videre til South Lake Tahoe med et par overnattinger der, dernest til fantastiske Yosemite National Park.

Las Vegas kjørte vi bare rett gjennom. Det var 4. juli og vi hadde fått tips om at det ville være dyrt og vanskelig å finne hotellrom. Vi overnattet et par timer øst for byen og kjørte til Grand Canyon dagen etter. Da Grand Canyon var besøkt et par ganger, kjørte vi vestover igjen og tok Las Vegas med storm... eller ikke. Vi var ikke så kjent der og vi trodde vi bodde midt i smørøyet helt til vi skulle kjøre ut av byen igjen. Da fant vi The Strip… Vi følte at vi hadde gått glipp av noe, og det er nok derfor vi dro tilbake til USA i 1999 og 2001 og 2005 og 2008. Alle gangene kjørte vi Ford. Ford Cougar, Lincoln Town Car, Ford Explorer og til slutt Ford Edge.

Mellom Williams og Las Vegas fulgte vi Historic Route 66 og traff på den bitte lille westernbyen Outman. Der var det butikker og gateshow med et liksom-bankran. Eslene gikk løse i gatene og elsket å få gulrøtter. Digresjon: I 2008 fant vi igjen Outman, og det hadde ikke endret seg stort. Brannstasjonen var flyttet – that’s it.

Fra Las Vegas kjørte vi via San Bernardino og sørover til San Diego (Sea World) og nordover til Anaheim (Disneyland, så klart) og så opp igjen til Los Angeles.

Det var en vanvittig tur for to unge nordmenn. Vi kjørte på alt fra seksfelts motorveier med enorme trafikkmaskiner til små riksveier med kryssende tumbleweed. Vi besøkte gigantbyer med et veinett som tok pusten fra oss, og bittesmå landsbyer med en hovedgate, bensinstasjon og en klynge hus. Vi kjørte fra havsnivå i Los Angeles til Yosemite på ca. 2500 m.o.h. Vi kjørte i ekstrem varme med kastevinder som kjentes som de kom fra motoren på et passasjerfly, og skybruddregn og tordenstormer vi aldri hadde sett maken til. Vi var rett og slett gjennom det meste – vi og Mustangen. Fellesnevneren i det hele var trygghet. Vi følte oss komfortable med bilen, at den ville føre oss trygt frem uansett hva som skjedde. Det som preget størstedelen av reisen var altså gleden over å kjøre en Ford Mustang på veier som er som skapt for å kjøres på av en relativt stor amerikaner.

Om det ble noen bilartikler? Njaei. Det som startet som en planlagt jobbreise ble til en deilig ferie, der vi nøt USAs gjestmildhet og en fullkommen muskelbil i full drag.

Her er bildene. Klikk på de små for å se de store. Bla med piltastene.
{sfx ...}